• Fra Chen Yanzis atelier. Foto: Chen Yanzi

Kunstnerliv og marked i Kina

Av: Grete Marstein

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

I løpet av de siste åtte årene har jeg besøkt Kina en rekke ganger. Det har vært spennende å følge med på den raske utviklingen i billedkunstfeltet, og gjennom møter med kunstnere og kunstaktører har jeg forsøkt å danne meg et bilde av hvordan kunstneryrket i Kina utvikler seg og fungerer.

I Kina har billedkunst høy status og mye av pengestrømmen i kunstmarkedet kommer fra det private. I motsetning til det vi ofte erfarer i Norge, vil nyrike i Kina kjøpe seg kred gjennom kulturell kapital. Blant den nye økonomiske eliten gir det stor prestisje å investere i kunst, infrastruktur som gallerier, museer og andre visningssteder. Derfor finner vi store, flotte gallerier som finansieres av bedriftseiere, og en rekke museer viser industrieieres samlinger. Et eksempel er at en rekke selskaper konkurrerte om å tilby Beijing International Art Biennale den beste sponsoravtalen. Samtidig har utlandet de siste tyve årene vist stor interesse for kinesiske kunstnere. Slik har kunstmiljøet funnet økonomiske plattformer fristilt fra den statlige kontrollen, og dette har vært en viktig faktor i utviklingen av en moderne og eksperimentell kinesisk kunst.

798 art district

De fleste kunstinteresserte som har vært i Beijing har besøkt «798 art district». Dette er et tidligere militært industriområde, en halvtimes kjøretur fra sentrum, som i dag huser en rekke gallerier, museer, atelierer og mye kunstrelatert kommers. På 1990-tallet var det en eksplosiv økning av eiendoms- og leieprisene i Beijing. Som i alle storbyer, ble de marginale områdene, som kunstnerne benyttet som arbeidssteder, sanert til fordel for nye og dyre bygg. Samtidig ønsket mange kunstnere større uttrykksfrihet og muligheter til å vise annen kunst, enn det de etablerte strukturene tillot. I 1993 begynte de første kunstnergruppene å etablere seg i nedlagte industriområder i områdene rundt byen. Ofte ble det kortvarige prosjekter. Flere kunstnere opplevde at atelierer, med innhold, ble meiet ned av bulldosere i løpet av natten. Dette ble forstått som en melding fra myndighetene om at det kunstuttrykket disse gruppene representerte, ikke var akseptert.

798 art district fikk en mer formell start da Beijings kunstakademi, på jakt etter rimelige verksteder, etablerte seg i området i 1995. Og fra 2000 begynte flere offisielt anerkjente kunstnere å etablere sine verksteder og atelierer der. Området ble snart en viktig alternativ kunstscene. Samtidig ga et mer politisk åpent Kina rom for en stadig større utveksling med vesten og en rekke ikke-kinesiske gallerieiere etablerte filialer i det samme industriområdet. Her er også ett av OCAs gjesteatelierer.

Over tid endret hele området karakter. Fra å være et kritisk alternativ til den etablerte, og sterkt kontrollerte kunstscenen i Beijing, rettet visningsområdet seg særlig mot det internasjonale markedet. I dag er området en blanding av kunst, kafeer, klubber kommers og masseturisme. Med sin sentrumsnære beliggenhet er området fortsatt truet av utbyggingstempoet i Beijing, men takket være sin popularitet og internasjonale prestisje vil det kunne eksistere en god stund framover.

Kunstnerbyer vokser fram

Flere grupper av det som i dag regnes som avantgarden på 2000 tallet reiste lenger vekk fra Beijing sentrum (og maktens kontroll) og etablerte seg i landbrukslandsbyene i det som den gang var langt på landet. Rundt disse kunstnerne har det over tid etablert seg aktive kunstnerlandsbyer, med tilliggende verksteder og aktiviteter. Den sterke økonomiske klassedelingen i Kina gjør at en suksessfull kunstner fort blir sentrum for en større produksjonsenhet. Og en kunstners studio kan fort inkludere flere assistenter, snekkere, preparanter, vaktmestre og sekretærer. Slik blir en kunstners etablering en sysselsettingsfaktor.

Rundt Beijing finnes det i dag en rekke slike soner, hvor tidligere industriområder utvikles til kunstproduksjonsområder. Private investorer ser det som god butikk å bygge atelierer, verksteder og bolig til kunstnere. Atelierene er ikke billige å leie etter kinesisk standard, så det er kun kunstnere med relativt sterk økonomi som har råd til dette. Kunstnere i etableringsfasen søker å bosette seg i nærheten av disse områdene og knytte seg opp mot disse kunstmiljøene.

Planlegger inn kunstproduksjon

I Songzhuang, et område en times kjøretur fra Beijing, har godt over 2000 kunstnere etablert seg i løpet av de siste ti årene. Her har også Beijingmuseet bygget en filial, et kullkompani har etablert et stort utstillingskompleks, og en offentlig støttet kunsthall og flere flotte private gallerier er under bygging. I tillegg til deler av den opprinnelige industrien finnes rammemakere, kunstnerartikkel-butikker, andre underleverandører og selvfølgelig en rekke andre kunstkommersaktører.

Myndighetene legger i dag til rette for å videreutvikle billedkunstfeltet som en vareproduksjon, en eksportindustri på linje med alt annet. De regulerer områder som «kunstproduksjonsområder » slik det gjøres med områder for rørlegger-bedrifter, steinindustri eller tekstilindustri. Erfaringen er at samling av tilnærmet like aktiviteter innenfor et område tilrettelegger for økt coproduksjon, konkurranse og fleksibel arbeidskraft.

Denne tenkningen preger i dag en rekke bystrukturer i Kina. Et eksempel på dette er den nyutviklede byen Shenzhen hvor en kunstnerbydel er en del av totalplanleggingen: et kunstmuseum og stort galleri omsluttes av en rekke hus bygget med galleri på gatenivå, atelier i etasjen over og bolig på toppen. Her inviteres de beste studentene fra akademiene til å slå seg ned.

Hva vises så av kunst?

I dagens Kina fremstår mye av kunsten som sterkt kommersialisert, og økonomisk suksess er et viktig kriterium. Dersom du klarer å slå gjennom i Kina, vil prisene du oppnår for dine verk være skyhøye, enorme sett fra Norge. Også annenhåndsmarkedet blomstrer og gjør kunst til god investering. Mye av kunsten framstår som parafraser over hva som allerede er vist på de store internasjonale visningsstedene i Vesten. Men med framveksten av flere arenaer utenfor vår vestlige kultursfære og en markedsforskyvning fra vesten til Asia vil dette over tid endres.

Det er også en økende stolthet over egne tradisjoner og kunnskaper. Blant yngre kunstnere har det oppstått en sunn reaksjon på det etablerte vestlige definisjonshegemoniet. De vil ta opp spesifikke kinesiske problemstillinger og ønsker å kombinere de sterke tradisjonelle, visuelle uttrykksformene med en moderne tenkning rundt samfunn og samtid.

Kunstverk som forholder seg til aktuelle samtidsproblemer i Kina kan være svært direkte og kritiske. I en studentutstilling ved Sunshine International Art Museum i høst belyste verkene blant annet situasjonen for dem som blir fratatt hjemmene sine i forbindelse med saneringen av hutongene under gentrifiseringen av det sentrale Beijing, og problemene rundt avskoging og konfliktene rundt tilgangen på vann. Grensene tøyes og prøves, hele tiden.

Det er grunn til å anta at myndighetenes aksept av samfunnskritikk i billedkunstfeltet skyldes at kunsten er en uttrykksform som ikke når ut til massene, men i hovedsak til en allerede kritisk og informert elite.

Kunstner; - bli ved din lest!

Farlige blir kunstnerne først når de bruker sin posisjon som anerkjente og økonomisk vellykkede til å engasjere seg utenfor billedkunstfeltet. Dette ser vi tydelig i aksjonene mot billedkunstneren Ai Weiwei. Han var en viktig aktør i etableringene av 798 art district, og var idegiver og medarkitekt for OL-stadion «Birds nest». I 2008 ble han slått ned og hardt skadet av politiet i Sichuan-provinsen da han vitnet til fordel for de som krevde etterforskning etter kollapsene av skoler under jordskjelvet i mai 2008. Senere har han kritisert myndighetene i en rekke sammenhenger, de truer med å rive hans atelier i Shanghai. Han har nå fått husarrest.