• Sigbjørn Bratlie. Foto: Arne Skaug Olsen

Sigbjørn Bratlie i øyeblikket

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Sigbjørn Bratlie - Aktuell med utstilling på USF i Bergen, og i Bærum Kulturhus

– Hvilke prosjekter holder du på med for tiden?
– Jeg åpnet nettopp utstillingen «The Revenge of Triluk Gurtu» i USF i Bergen, og viser konseptuelt maleri i Bærum i desember. I USF belyser eller utforsker jeg beslektede tema fra populærkulturens rom. Her er verk som fungerer som lette «one-liners» og andre mer problematiserende. Med 28 000 puslespillbiter forsøker jeg å si noe om umuligheten av et bilde, og gudfaren-prosjektet er en pseudovitenskapelig undersøkelse av maktstrukturer. Tintin-serien «The Seven Crystal Balls» ser på hvordan betydning produseres. Ett bilde er gjennomgående, selve ankerbildet som angir den dystre stemningen i den opprinnelige fortellingen. Det er et fortettet symbol, ligner Bjerk i storm, og viser hvordan visuell kultur er fragmentert, full av betydningslag. Jeg ble egentlig inspirert av en utstilling jeg så for mange år siden, der Alain Robbe-Grillet hadde valgt ut historiske malerier og satt dem sammen i en antydende ny fortelling.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg generelt?
– Arbeidene mine befinner seg ofte i et felt der populærkultur og høykultur er en og samme sak, eller kolliderer på underfundige måter. Jeg startet på Oslo Tegne- og Maleskole, et bra sted, men preget av alvor og tradisjonell teknikk. Etterpå studerte jeg i Storbritannia og oppdaget humoristisk konseptualisme. Læreren min arbeidet med ulike alter ego, og skapte befriende kommentarer til myten om kunstneren som kreativ person, og det alvorstunge i konseptkunst. Mye kunst kan være ufrivillig morsom fordi den er så pretensiøs. Jeg har ikke en klar konseptuell plan, jeg arbeider intuitivt og unngår kunst som demonstrasjon av teoretiske poeng, slik det av og til blir for harde poststrukturalister.

– Hvilke kunstpolitiske problemstillinger opprører deg, og hva er positivt?
– Cameron har nettopp kuttet 30 prosent i bevilgningene til kulturlivet i Storbritannia, og det får en jo til frykte hva som vil skje her dersom vi får en regjering med Fremskrittspartiet. Thatchers rasering på 80-tallet førte paradoksalt nok til et klima der alternativ kunst og visningssteder, blant annet Young British Artists vokste fram. Men mangel på penger er ikke garanti for et blomstrende kunstliv.
– Kulturrådets nye post for støtte til kunstnerdrevne gallerier, og det at det spretter opp nye visningssteder og prosjektrom ulike steder er derfor positiv. Jeg liker at grensene mellom kunstner, kuratorer og galleri- og kunstverden generelt blir mer flytende.

– Hvilke utstillinger eller kunstnere har gjort inntrykk på deg i det siste?
– Peter Fischli og David Weiss’ retrospektiv på Tate Modern. De har en egen evne til å ta forslitte motiver og vende dem helt om. Både trauste blomsterfotografier og trolldeigfigurer blir filosofisk interessante i et slikt tilsynelatende naivt univers.

– Hvilke andre kulturelle uttrykk inspirerer deg?
– Da jeg var yngre drømte jeg om å bli tegneserietegner. Dette er ikke så mye en ytre inspirasjonskilde, men mer et behov for å være i og utforske populærkulturen som meningsrom. Jeg er som nevnt også opptatt av litteratur, og spesielt modernistisk eksperimentell litteratur og den franske ny-romanen.