• Meret Oppenheim: Min guvernante, 1936.

    Tilhører Moderna Museet, Stockholm.

«Å, denne evinnelige tekoppen!»

Av: Anne Karin Jortveit

Publisert:

Utgave: 1/2007

Del: 

Gjennom sine individuelle valg og sin visuelle rastløshet er Meret Oppenheims kunstnerskap fremdeles relevant, og hun inspirerer med sin nærmest «trassige» demonstrasjon for retten til å bruke den tiden det tar for å skape sitt eget kunstneriske rom. Om det så tar et helt kunstnerliv. Selv sa hun det perfekt i talen ved en prisutdeling på 70-tallet: «Ingen gir deg frihet, du må selv ta den».

Den tysksveitsiske kunstneren Meret Oppenheim (1913-1985) har gjerne vært forbundet med to ting: den såkalte «pelskoppen» med tittelen Frokost i pels fra 1936, samt fotografiene Man Ray tok av henne i 1933, mens hun var knyttet til surrealistmiljøet i Paris. Frokost i pels ble umiddelbart anerkjent som et viktig bidrag til surrealismen, og med en gang kjøpt inn av selveste Museum of Modern Art i New York Dette kan trygt kalles en flying start! Samtidig medvirket denne uventede suksessen til at Oppenheim i mange år arbeidet med å bryte forventningene dette skapte til henne som kunstner.

Mer enn man trodde
Når en musikkartist opplever noe lignende kaller man det en one-hit wonder. Men til forskjell fra hitlåtene som på sikt gjerne havner i hukommelsens lett tilslørte mørke, har Oppenheims ungdomsverk blitt ett av de mest omtalte referansene i beskrivelsene av den historiske avantgarden. Når Henie Onstad Kunstsenter nå viser en retrospektiv utstilling med Oppenheims arbeider, bidrar den til å rokke ved et vedvarende fokus på dette ene verket. Samtidig får et norsk publikum for første gang innblikk i et kunstnerskap som faktisk spente over seks tiår, men som fremdeles ikke har vært gjenstand for særlig forskning. Oppenheims produksjon er bredt sammensatt – noe utstillingen illustrerer godt. Hun arbeidet på tvers av en rekke uttrykksformer som maleri, tegning, objekter og skulptur. Hun utfoldet seg i tekst, gjorde scenografi og utførte også en omstridt utsmykking i Bern.

Å avslå stempler
I stor grad har Oppenheim blitt knyttet til surrealismen og den feministiske kunsthistorien. Selv tok hun eksplisitt avstand fra å bli sett på som surrealist og feminist. Hun ønsket å bli vurdert på et mer selvstendig og kjønnsnøytralt grunnlag – igjen spøkte nok resepsjonen av Frokost i pels i bakgrunnen. Til tross for at surrealismen på mange måter representerte muligheter for både mannlige og kvinnelige aktører, falt likevel (unge) kvinner gjerne inn i rollen som muser eller såkalte femmes-enfants – en skjebne Oppenheim ikke var interessert å ende opp med. Men som det også kommer fram flere steder i det rikholdige tekstmaterialet som følger utstillingen, det er ikke mulig å se bort fra den surrealistiske nerven i arbeidene hennes i og med at hun så sterkt vektla det underbevisste, samt lot drømmer, myter og mystiske symboler stå sentralt. Selv uttalte hun at «man ikke kan lage kunst med intellektet».
Bruken av readymades, et mangfold av materialer og uttrykk, gjort med et gjennomsyrende absurd, eksentrisk, egenrådig og begjærlig blikk er blant de sidene ved hennes kunst som tidlig fanget interessen hos feminister. I tillegg uttrykte hun seg med en sterk og tydelig stemme for kvinners opplagte rett til å delta på kunstscenen på lik linje med menn, og var kritisk til det hun opplevde som en patriarkalsk orientert kunstinstitusjon. Samtidig mente hun at kunsten er androgyn og ikke knyttet til kjønn. Selv med sitt uttalte problematiske forhold til feminismen og sine tilsynelatende motstridende meldinger om eget ståsted, var det ikke rart at dette politiske engasjementet, sammen med hennes særegne kunstneriske praksis, ble skrevet inn i 70-tallets feministiske kunstdiskurs. Oppenheim ble en rollemodell nettopp fordi hun arbeidet på egne premisser, og på tvers av smarte karrieremessige valg.

En evigvarende prosess For meg avdekker utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter en kunstner som gjennom hele sitt liv var på vei til å bli til, som våget det og som kanskje heller ikke hadde noe annet valg. På den ene siden viser hun fram en beundringsverdig visuell appetitt ved å arbeide i så mange forskjellige uttrykk, og på den andre siden kan dette såkalte fraværet av en enhetlig kunstnerisk signatur leses som et eksistensielt leteprosjekt. Dette er Oppenheims styrke og svakhet. Men jo mer jeg går inn i hennes arbeider, jo tydeligere står det prosessuelle og søkende aspektet fram.
Personlig har jeg mest sans for, og får mest kontakt med, objektene og de tredimensjonale arbeidene på utstillingen. I en bricolage-aktig stil evner mange av dem å skape en rekke fruktbare spenninger. De funnete objektene og de konkrete materialene gir for meg et spesielt nært bidrag til brytningen mellom det surreale og det virkelige. Objekter som for eksempel det skjøre og sårbare Mennesket går vekk (1971), det underlige Striptease ved skogkanten (1977), det lattervekkende Motorsykkelen føler byens smerte (1971) og det humoristisk-absurde Hm-hm (1969), viser også en kunstner med et bevisst forhold til titler og narrative forbindelser.

Med eller ikke med?
At Frokost i pels faktisk ikke er med på utstillingen innebærer et interessant dilemma. Fraværet kan føles presserende, som når hedersgjesten ikke dukker opp, eller det kan leses som et retorisk grep i og med at det i Oppenheims tilfelle er slikt til de grader opplagt retrospektivt verk. Men via kunstnerens tematiserte approprieringer i andre viste verk, samt via tekster, bilder og et filmportrett som følger utstillingen, blir vi mer enn nok minnet om det. Underlig nok kler det utstillingen som helhet at den store myten ved Oppenheims produksjon forblir i kulissene. I stedet vikarierer det «nest mest berømte» arbeidet Min guvernante Prisma-salene er muligens ikke de mest perfekte visningsrommene for arbeider av relativt intimt omfang. Enkelte ser en smule bortkomne ut der de enten henger på rekke og rad eller er plassert i montre ute på gulvet. Men dette skygger ikke for at Henie Onstad Kunstsenter faktisk har bidratt til en kunstbegivenhet. Og Meret Oppenheim er bare en av mange kvinnelige billedkunstnere fra den nære kunsthistorien. Vi gleder oss allerede til de neste retrospektive utstillingene av lignende kaliber vi håper kunstsentret vil komme til å vise.