Myten om Munch og Tulla

Av: Øystein Sjaastad

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Det var med en viss skepsis jeg åpnet kunsthistoriker Frank Høifødts nye bok om Munch. Årsaken var den kitschy tittelen, men nok en gang fikk jeg oppleve at man ikke skal skue hunden på hårene. Munch-doktor (dr.art.) Høifødt har klart å skrive en bok som beveger seg elegant mellom det faglige og det kommersielle.

Det er farlig å skrive om Munch. Han er en forførende kunstnerpersonlighet og man kan lett gå seg vill i hans enorme kunstproduksjon og symbolistiske idéverden. Bodil Stenseths bok Pakten. Munch – en familiehistorie fra 2004 viser hvor galt det kan gå og hvor spekulativt det kan bli når man skal skrive sin versjon om norsk kunsts store sønn. At man nå får en hel bok tilegnet forholdet mellom Munch og Tulla Larsen får varsellampene til å blinke og vekker frykten for at man vil få presentert et bjørnstadsk klisjédrama. Men Frank Høifødt er smartere enn som så.

Tulla og Edvard hadde et ustabilt kjærlighetsforhold som er en såpeopera verdig; og med andre ord snacks for alle biografer. Bokens tittel peker på forholdets klimaks: den berømte hendelsen i Åsgårdstrand i 1902, der det ble avfyrt et skudd som skader Munchs fingre. Tulla er den eneste andre personen i rommet: Var det et uhell? Avverget Munch Tullas selvmordsforsøk? Eller var det er vådeskudd? Forfatteren har heldigvis ingen intensjoner om å løse mysteriet, men han skaper et konseptuelt klima som gjør det mulig å lese Munchs kunst i årene rundt 1900. Høifødts utgangspunkt er at Tullas skygge hviler over Munchs kunst – både direkte og indirekte.

Høifødt behandler Munchs kunst som gåter uten løsning. Modernismens og symbolismens kunst krever nettopp en aktiv betrakter som fullfører bildets mening. Og man fullfører ikke meningen en gang for alle, men man skaper sine tegnfortolkninger som blir bare ett av flere mulige stopp i fortolkningsprosessen. Munch, Tulla og de andre er mer karakterer i et konseptuelt klima enn faktiske biografiske personer. Det er sporene av disse biografiske personene som har levd som skaper myten om dramaene. Myten er også skygger av noe flyktig og mobilt. Mytens funksjon er å forklare hendelser. Det er også slik Høifødt bruker Tullamyten: som en forklaringsmodell for et stort knippe bilder. Dette gjør Høifødt til en forbilledlig Munchforsker, siden han ikke forsøker å bekrefte eller avkrefte myter, men bruker dem som en forståelsesmodell ved å sette det foreliggende materialet (tekst og bilde) i spill. Og han har lykkes i sitt prosjekt. Boken er så smart gjort at kunstinteresserte på alle nivåer vil få utbytte av lesningene hans. Dette er årets julegave til alle kunstelskere.