• Mikkel McAlinden: Pumphall för matarvattenpumpar på Barsebäck 1, 2010. (180 x 228 cm).

Et mentalt vakuum

Av: Raymond Alv K. Egge

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Mikkel McAlinden har i mange år jobbet med problematikken rundt hvordan vi ser verden. Forsøket på å lage fotografier som oppnår den perfekte illusjonen av virkeligheten fortsetter også her. På sett og vis er dette den originale bildeambisjonen hvor bildet av verden og verden selv sammenfaller.

Denne interessen for det tekniske ved synsevnen vår og fotografiet i seg selv, koblet med en sterk evne til å lage visuelt vakre og besnærende bilder, har gjort McAlinden til en av de flinkeste guttene i klassen. Hans sjonglering med referanser til både populærkulturelle og kunsthistoriske billedtradisjoner, gjør gjenkjenneligheten stor enten du er skolert eller ikke. Jeg husker fortsatt fascinasjonen jeg hadde ved møtet med bildene hans på Høstutstillingen i 2003 og på Stenersenmuseet i 2005. Jeg innbiller meg at de som stod ovenfor de første daguerreotypiene i 1840-årene hadde noe av den samme følelsen.

Denne gangen er kjernekraftverket i Barsebäck utgangspunktet. Dette er i seg selv uvant i McAlindens produksjon, for illusjonen ligger ikke lenger bare i en iscenesettelse av et motiv, men bildene leker med det dokumentariske og iscenesetter seg selv som dokumenter fra et spesifikt sted. Det som videre gjør illusjonen sterkere, er de to andre elementene i utstillingen ved siden av McAlindens tre store fotografier; en tretrinns industritrapp, og et relieff i rustfritt stål. Relieffet fra 1969 er laget av Ivo Kosek og er en utsmykking laget til kjernekraftverket og utlånt til denne utstillingen. Det særegne ved valg av verk og objekter gjør at jeg leser utstillingen som en helhetlig installasjon; The total McAlinden show. Utstillingsrommet blir en narrativ vandring i det Barsebäck kunstneren velger å vise oss. I det du kommer inn døren, følger motivenes perspektiver bevegelsene dine til du ender opp ved den lille industritrappen. Og fra toppen av trappen ser du ned i brenselcellebassenget i stedet for å stå i gallerirommet og se inn i et bilde. Illusjonen gjøres nesten total, og du blir stående igjen i et mentalt vakuum hvor illusjonen bekrefter seg selv. Du vet du blir lurt, men lar deg likevel lure. Samtidig som du er usikker på balansen. Det er ingen rekkverk å holde seg i, og selv om det ikke er langt ned til gulvet er det uhorvelig langt ned til bunnen av bassenget.

Det dokumentariske aspektet understrekes videre i titlene McAlinden gir bildene sine. De er steds- og funksjonsbeskrivelser av det som er avbildet. Dette føyer bildene inn i den tyske deskriptive tradisjonen etter Bernd og Hilla Becher. En tradisjon som i perioder de siste 20 årene har vært synonymt med fotobasert kunst. Det kan virke som et noe sent tidspunkt i en karriere å tre inn i denne tradisjonen, og om bildene skal leve alene etter utstillingen vil de tvinges inn i denne tradisjonen. Da vil også grunnlaget for at nettopp Barsebäck ble valgt som motiv viktig, og de hintene som gis i galleriteksten om at dette kjernekraftverket var sentralt i post Tsjernobyl-debatten i 1980- og -90-årene, bli mer som nostalgiske minner å regne enn potente innlegg i en realpolitiske debatt.