• Ingvild Langgård: The Beast, 2010. Stillbilde

Et lite glass svart melk

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

En vedvarende interesse for noe udefinerbart okkult og skyggefullt har fulgt Langgård (med flere!) siden avgangsutstillingen i 2006, ikke minst i arbeidet Beast, på Astrup Fearnleys «Lights On» i 2008.

Her entret publikum en svart kube med villdyrs knurring og projiserte streif. Dyriske impulser, stort sett gjemt vekk i hjernens irrganger, gjorde seg hektisk nærværende. Primale modi ser for tiden ut til å danne oseaner av kunstnerisk materiale. I tilfellet Langgård er grepet om formen minst like interessant som den dunkle tematikken. Hun har vist seg å besitte et stort talent for rytme og timing, særlig i form av filmklipp og lydmontasjer med en tight, atmosfærisk nerve og en direktetilgang til sansning.

På det bittelille kunstnerdrevne galleriet Melk, som er viet ungt skandinavisk fotografi, opptrer en kunstner som Langgård med den største selvfølgelighet. Hun initierte det kunsterdrevne galleriet Rekord i Oslo i 2006 sammen med Thora Dolven Balke, og har tydelig markert seg på Osloscenen. Utstillingen «Half-Sick of Shadows» er i omfang minimal; det dreier seg om to fotografier på vegg, hvorav det ene er et stillbilde, og et videoarbeid, og dett var dett. Utstillingen er svært sparsomt lyssatt i det jeg er innom galleriet (lysene er av), og noe knirkete musikk fra bakrommet siver inn i det dørgende tomme lokalet – altså en stemningsskisse helt som bestilt for Langgårds arbeider.

Dyret som ham for menneskelige karaktertrekk, opptrer her i form av et bilde av en buktende slange, stillbildet The Beast. Skjellene i slangehuden trer gjennom lysreflekser fram fra slangekroppens knute. Det forhindrede overblikket er materielt insisterende. Den ufravikelige og konvensjonelle ideen om naturen som en symbolsk ladet masse, med en hemmelig agenda, gir seg også til kjenne i fotografiet Yes There Are Two Paths. I en fordobling av et skogsmotiv med grantrær antyder Langgård på mystisk vis en perfekt og naturstridig speiling, samt et midtre forsvinningspunkt. Det er jo ofte i skogen det skjer i mye ung norsk kunst. Begge disse fotografiene demonstrerer en vertigolignende vandring uten rekkverk, tilstander med skumle tap av balanse. Samtidig blir disse enkeltstående bildene for abstraherte og løsrevne til å virkelig markere seg.

Denne litt bleke stillstanden er ryddet av veien i super 8-filmen The Other Side, noe som kanskje understreker at Langgård er best med rytmiske sekvenser. Filmens dvelende grunntone fortettes underveis, kamera glir innimellom kaskader av enorme og duvende blomster, er det rhododendron? Kameraøyet spinner i sirkler gjennom uvirkelig fargesterke og emosjonelt dynkede blomster, det er noe som tvinger seg fram her, men vi vet ikke hva. I ytterkanten av denne påtrengende frodige hagen skimtes igjen skogen som et desorienterende ytterpunkt. Filmens vaklevorne romlighet kontrasterer galleriets lille kube, som kunne ha vært bedre utnyttet. Skulle ønske man fikk litt mer enn kun en halv slurk.