• Christian Messel: Serie D #7 (David), 2010. Foto: Messel

Originale plagiater

Av: Hans Thorsen

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Det er lett å like arbeidene til Christian Messel og vanskelig å virkelig mislike dem. Ikke minst skyldes dette en humoristisk undertone, som også kommer til uttrykk i utstillingens tittel.

«Tegninger, plagiater og collager» inneholder en blanding av saklig nøkternhet og uhøytidelig ambivalens som også går igjen i mange av arbeidene som vises. Plagiater er de definitivt ikke, og i våre dager velger neppe noen å se dem som det, selv om flertallet av motivene er hentet fra klassiske malerier eller ikoniske fotografier. At kunstneren gjør et poeng av den åpenbare kopieringen viderføres ikke minst i noen av collagene hvor blant annet en gjengivelse av et Van Eyck-maleri på størrelse med et postkort er påklistret et klistremerke med teksten «Original English Edition».

Messels tegninger har en strek (eller egentlig ofte tusenvis av små streker) som fremstår særegen, variert, nitidig og presis. Gjennomgående er arbeidene basert på ulike grep eller formler, eller rett og slett enkeltstående poenger. I hans gjengivelse av Davids heroiske portrett av Napoleon har Messel lagt inn en skygge bak hovedpersonen slik at han synes å sitte på sin steilende hest foran et sceneteppe. En annen tegning viser Velazquez’ maleri Bredas Overgivelse, men motivet er delt i to på midten og hovedpersonene derfor utelatt. På denne måten fremheves bipersonene i bildet. Denne strategien bruker Messel også i andre tegninger, både ved å fjerne personer, eller ved å redusere ansiktene til ulike portretter ned til et par streker, mens detaljene rundt er tegnet med en vanvittig presisjon. På forskjellige måter skaper han slik alternative og ofte morsomme tilnærminger til både enkeltstående malerier, og mer generelt sjangere som portrettmaleri, stilleben eller historisk maleri.

Skal jeg kritisere utstillingsarbeidene for noe må det være at de er mer flyktige i sinnet enn på papiret. Alle de tusen små strekene i Messels tegninger har begynt å sige fra hverandre og gå i oppløsning nå i hukommelsen min, noen dager senere. De synes ikke egentlig å si meg noe særskilt viktig om livet, og de får meg ikke til å se historien de beskriver i et nytt lys. Hadde jeg ikke skrevet denne kritikken ville de havnet i den mentale glemmeboken ganske raskt, og slik egner de seg best på stueveggen eller kontoret hvor de i kraft av sin fysiske tilstedeværelse og imponerende framtoning kan henge som påminnelser om sin eksistens. Er det ikke sånn med all kunst, tenker du kanskje? For det meste man ser byttes ut av nye inntrykk og forsvinner ned i hukommelsens altoppslukende dyp, eller overgås av virkeligheten og hylles inn i en tåke av likegyldighet. Men ikke alt. Noe blir sittende i årevis. Noe dveler man ved og noe treffer hardt og brutalt. Christian Messels utstilling er ut fra mange parametere bedre enn det meste man kommer over. Ikke hårreisende sterkt, men imponerende og underfundig.