• Janna Thöle-Juul: Uten tittel, 2010. Foto: Dag Fosse

Herfra fortryllende Syner jeg skuer

Av: Anne Marthe Dyvi

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

«BGO1» viser 92 arbeider av 52 samtidskunstnere. Utstillingen er ment å skulle vise en vital samtidskunstscene med Bergen som fellesnevner.

De utvalgte kunstnerne har en eller annen relasjon til denne regnvåte byen. Forhåpentligvis kan utstillingen røske litt opp i den alt for selvtilfredse stemningen som har lagt seg over byen i det siste.

Ventetid

Sjelden har det vært ventet så mye på en utstilling. Og denne ventingen har vært spesiell, for noen har nemlig ventet på en telefon fra Bergen Kunstmuseum ( – Du har hatt betydning for Bergens kunstliv, vi må ha deg med!). Ikke alle fikk telefon, og det har vært diskutert i lukkede rom hvorvidt museet har gjort de riktige utvelgelsene. Det kan være interessant å tenke over i hvor stor grad motivasjonen for utstillingen er toneangivende for resultatet. Her vil jeg sitere museet: «Bergen Kunstmuseum skal ha en tydelig rolle i dette bergenske kunstmiljøet. Derfor lager vi utstillingen «BGO1».

Skal ha? Er en slik rolle noe man får så lett? Det jeg har lurt på er nemlig om «BGO1» også er et forsøk på å innlemme Bergen Kunstmuseum i et kult og trivelig miljø. Litt som å være venn på Facebook. En moderniserings- og aktualiseringsprosess som de store institusjonene må ta fordi kunstnerdrevne initiativer dukker opp bak hver tue, uavhengig av etablissementet. Dette er ikke et fenomen som kun skjer i Bergen. Det er verdt å nevne Moderna Museets siste utstilling, «Modernautställningen 2010», der kuratorene har valgt ut 54 kunstnere som de mener representerer den svenske samtidskunsten. Svenske kunstnerne som er innenfor, og som etter kunstens naturlov blir enda mer innenfor etter utstillingen.

Teppebombing

Bergen Kunstmuseums direktør Erlend Høyersten og konservatorene Eli Okkenhaug og Frode Sandvik er kuratorer. I tillegg er Anne Szefer Karlsen, Tommy Olsson, og Randi Grov Berger og Cato Løland fra Entrée invitert til å kuratere hver sine rom. Jeg tror det er her utstillingen snubler. De inviterte kuratorene forholder seg strengt til eget rom og egne motiver. Sammen og hver for seg fungerer dette relativt uproblematisk. Men i møte med museet går det over stokk og stein. Museet har ikke klart å begrense seg i sine rom, og utfallet blir en slags teppebombing av egne tepper.

Og hvorfor skal alt være så demokratisk? Nå hadde de jo tatt sjansen på å velge ut, ja nærmest dele det bergenske kunstfeltet, og så er det som om en desperat demokratiseringsprosess oppstår i plasseringen av verkene. De tilmålte to kvadratmeterne på hver. Dette går spesielt ut over de større verkene, både hva gjelder fysisk størrelse, mediets utbredelse, som lyd, og ikonisk betydning. Maia Urstads Lydmur fortjener for eksempel et eget rom av alle de overstående grunnene, men er i stedet blitt klemt inn i fellesskapet. Andre arbeider ignorerer sine omgivelser, som Olav Herman- Hansens Søppeldynge fra 1966. Collagen slår igjennom selv Bergen Kunstmuseums oppmerksomhetssyke betongvegger.

Påtrengende historiefokus

Det som gleder meg mest med denne utstillingen er at vi får se arbeider av kunstnerne som med sitt virke har lagt grunnlaget for kunstmiljøet vi nyutdannede gleder oss over i dag. At startåret for utstillingens utvalg er 1966, er heller ikke tilfeldig. Det refererer til Gruppe 66, en samling kunstnere, som nettopp i 1966 gjorde sitt for å endevende Bergens stive og borgerlige kunst- og kulturliv. Lett å forestille seg at det var høy hatteføring den gangen. Utstillingen har også med noen videointervjuer med skikkelser i Bergen, fra 1966 og frem til i dag, som det er verdt å få med seg. Tid og historie er noe museet virkelig er gode på, og har gitt plass til, i utstillingen.

Men dette historiefokuset drenerer samtidig den unge kunsten, som der museet har hengt frem den originale Bjerk i storm av Johan Christian Dahl, ved siden av Lars Korff Lofthus’ Neon Bjerk i storm. Dette er drap. Min visuelle erfaring hindres i å stige til overflaten, for referansen overforklares. Dessuten tar den opp noen sårt trengte meter som kunne vært brukt på noen andre.

Mangelen på løpemeter skviser for eksempel Sveinung Rudjord Unnelands skulptur Permanent Condition N E E O W R D R ned i butikken. Ikke et egnet rom for kunst! Mulig den er til salgs altså, men det får være grenser for kommersialisering. Det mest romslige rommet har duoen fra Entrée galleri kuratert. Her finner vi blant annet en stedsspesifikk installasjon av Michael Johansson. Verket er en stor kube, bestående av en rekke elementer hentet ut fra byens kunstatelierer. Egentlig en snedig løsning for å unngå å måtte velge mellom Bergenskunstnere og -venner, men også en poetisk måte å tolke kunstmiljøet på. Ikke helt uten kunstpolitiske undertoner. Verket Bow & Arrows av Gabriel Johann Kvendseth er også i dette rommet, og det vibrerer ved sin tilstedeværelse. Et par piler har boret seg inn i institusjonen, helt tydelig sendt fra gressplenen utenfor. Til slutt vil jeg nevne Janna Thöle-Juuls verk uten tittel, to juletrær som danser nålene av hverandre. Utvalget av arbeider er strålende, om enn litt stort.

Rrrrr

Ettersom kuratorene er godt vevet inn i det bergenske miljøet har de nok støtt på utfordringer i utvelgelsen. Det er mange bånd i en liten by. Her i Bergen går alle til sengs med alle, men vi prøver å gjøre det på en profesjonell måte. Det er for eksempel grunn til å stille spørsmål ved min egen rolle i det hele, når jeg nå omtaler «BGO1». Min kunst ble ikke utvalgt, så som en del av kunstnergruppen Ytter, lå kunsten min i telt utenfor utstillingen på åpningskvelden.

For et par år tilbake plaget den lave selvtilliten i det bergenske kunstmiljøet meg. Bergen hvilte liksom i skyggen av Oslo. Men fellesskapsfølelsen mellom de syv fjell har gitt en fornyet tro på at vi kan være vel så interessante, og den velkjente bergenspatriotismen har smittet over på oss kunstnere selv om vi i stor grad er en gjeng innflyttere. Kanskje er det bare en temporær greie? Nerden er blitt moderne, og derfor også lillebroren Bergen? Når det snart blir kult å være kul igjen, og skarre-r blir skikkelig døll, da vil kanskje Bergen synke tilbake til egen småhet? Den som blir her får se!

Mine forhåpninger til «BGO1» er en fornyet diskusjon og kritikk i det bergenske kunstmiljøet. Det er sikkert flere enn meg som er lei av at alle er så fornøyde hele tiden. Hvis Bergen skal være et vitalt kunstmiljø er det bra med konfrontasjoner og uenighet. Det kan virke skjerpende. Heia Berrrrgen!


Overskriften er en strofe fra Bergens bysang, Johan Nordahl Brun: Nystemten, 1790.