• Kjersti Andvig: Den brysomme graven, lydskulptur, mosaikk og stein

Steinens tale

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Dødens eksistensielle trussel har fulgt mange av Kjersti Andvigs prosjekter. I hennes hittil mest kjente arbeid, «No One Here is Innocent», ble samfunnets straffesanksjoner spektakulært fiksert i garn.

Den strikkede dødscellen var utført i reell størrelse, i samarbeid med den dødsdømte fangen som satt i den virkelige cellen i et fengsel i Texas. Den personlige investeringen, som her syntes total for Andvig, bærer uunngåelig i seg en mer politisert lesning som problematiserer dødsstraff ned til minste trevl. Andvig klarte gjennom bruk av en personlig katastrofe å fange inn et komplekst tidsbilde.

Tematiseringen av dødskrefter ser i Andvigs virke ut til å være tett knyttet opp til en bestemt scenografi, som bruker gjenkjennelige rekvisitter og blytunge symboler i tillegg til å dvele ved mer private og mystifiserende fortolkninger. I utstillingen «Did You Expect the Moon to be Square» kan det være vanskelig å fastholde antydede sammenhenger. Fire nyproduserte verk sirkler rundt steinen som kjernen i kulturelt definerte dødsritualer. Lokalene er inntatt av gravstøtter, i speil, mosaikk og rosa saltstein, et videoarbeid viser utsnitt fra gravplasser og et svart håndsydd forheng skal referere til den svarte steinen i Mekka. Steinen som materiale blir et geologisk konsentrat som blant annet hinter om alkymiens transformasjonsprosesser. Samtidig ser vi i denne utstillingen en utstrakt bruk av arabisk visualitet og skrifttegn; et gravmonument med flater av speil er påført dunkel poesi på engelsk og arabisk – en gammel persisk fortelling om guden i alle ting. Teksten som sådan betones som sentral i flere verk, mens den i realiteten kanskje fungerer først og fremst som et billedlig element.

Utstillingstittelen skal være hentet fra en samtale mellom astronomen Carl Sagan og fysikeren og matematikeren Stephen Hawking. Meningen i denne referansen glipper, selv om formuleringen trigger en tanke om månen som forstenet, kald og unndratt – kort sagt en dødsstjerne. Det tiltalende i denne sammensetningen av ord har sin parallell i den estetiske utformingen av utstillingen, ornamentalt forfinet, men nokså diffus i meningsinnhold. Intensiteten som synes å være en av Andvigs store forser smyger seg bak det mørke teppet uten riktig å komme til orde. Og kan hende er dette fraværet av tilstedeværelse et av Andvigs reelle poenger; fortolkningen mangler per definisjon en adekvat nøkkel. De kulturelle og åndelige arketypene som er presset sammen i steinene blir løsrevne tegn som kun fungerer på et mytisk plan. Andvig gaper over mye her, og kunne med fordel ha formulert seg mer presist og mindre orientaliserende, men den generelle kulturelle forvirringen – særlig overfor islam – er på hennes side. «Den brysomme graven», en gravstøtte i mosaikk med steiner knugende om seg har en innebygget radio som aldri treffer en begripelig frekvens. I denne stillingen mellom noise og kulde har Andvig plassert seg.