• Aniara – en revy om människan i tid och rum, 959. Stillbilde

Modernitetens festbremser

Av: Maria Moseng

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Fremtiden er både en allegori for samtidens ideologiske klima og en samling daterte popkulturelle klisjeer i Nasjonalmuseets litt rotete science fiction-mønstring, «Take Me To Your Leader! The Great Escape Into Space». Men får betrakteren være både geek og filosof?

Vi reste alltet runt men kunde icke fara
– vi sutto fångna här i Aniara.
O kunde vi nå åter till vår bas,
nu när vi upptäckt vad vårt
rymdskepp är:
en liten blåsa i Guds andes glas.


Slik klager operaen Aniara – en revy om människan i tid och rum fra 1959, et av de mer meditative verkene i utstillingen på Bankplassen. Utviklet fra poeten Harry Martinsons epos, et barn av Hiroshima, Sputnikromfeberen, og en personlig fascinasjon for Andromeda-galaksen. Her er vi ved science fiction-sjangerens eksistensielle kjerne: på drift vekk fra en skadet jordklode slynges romskipet Aniara ut av vårt solsystem og inn i den kosmiske evigheten, mens mennesket tvinges inn i vissheten om sin egen forsvinnende likegyldighet. En seanse fremført med dyp, modernistisk patos. Tidenes mest populære opera i Sverige var med på å gi den lavkulturelle sjangeren kunstnerisk kredibilitet, og selv betraktet fra Samtidsmuseets kalde stentrapp, er verket gripende i sin minimalistisk koreograferte melankoli. Det atonale lydbildet, med innslag av elektronika, gir så absolutt nytt innhold til det pulpbefengte begrepet «space opera».

Ambisiøs kakofoni

Fra museets inngangsparti i den andre enden av gangen, tordner Børre Sæthres Untitled (Blast Fragments) (2001-2010), et behersket videoverk som viser eksplosjoner detonert i et sort, uendelig univers. En effektiv tilkobling til science fiction-filmenes forkjærlighet for attraksjonsestetikken, den spektakulære destruksjonen og den simultane appellen til vår frykt og vårt begjær. Samtidig blir videoen et soundtrack til resten av utstillinga. Det er nesten som om historien blir for sammentrykket, og det er symptomatisk for en sidestilling av verker som ikke bestandig evner å kontekstualisere hverandre med samme grad av presisjon.

Ambisiøst nok, men det er altså den enorme historiske bredden i science fiction-fenomenets forhold til billedkunsten som er utstillingens mest fremtredende kompositoriske premiss – en ansamling som strekker seg fra stumfilmpioneren Georges Meliès’ tegninger fra Reisen til månen (1902) til filmplakater fra det atomtraumatiserte Japans Godzilla (1954). Fra musikeren Sun Ras afrofuturistiske black power-epos Space is the Place (1974) til Maya Schweizer og Clemens Von Wedemeyers dystopiske videoportrett av markedsøkonomiens nye Kina, Metropolis, Report from China (2006).

Dermed tegnes det opp et mangedimensjonalt, heterotopisk landskap som på den ene siden eksemplifiserer sjangerens tematiske og estetiske mangfoldighet, og på den andre resirkuleringen av referanser som omfatter, men ikke begrenser seg til, popkunstens satiriske samfunnskommentarer. For eksempel bruker nevnte Schweizer og Wedermeyer den (opplagte) parallellen til Fritz Langs mesterverk Metropolis (1927) først og fremst for å undersøke arkitekturens symbolisme: I dokumentarform presenteres vi for samtidens Kina som en anarkistisk byggeplass, der nedvalsede hutonger erstattes av kapitalmaktens erigerte skyskrapere, og henvisningen til Metropolis herre-slaveproblematikk får stå som en tvetydig kommentar til en post-kommunistisk økonomi erstattet av klasseskiller. Her videreføres science fiction-sjangerens kritikk av modernismens feilslåtte byplan-legging, som vi kjenner fra klassikere som Jean-Luc Godards Alphaville (1965), til en utforsking av møtet mellom byens mytologisering og den rene, kyniske kapitalmakten.

I den andre enden av banksalen, i denne anledningen det mest velfungerende rommet, minner Stan VanDerBeeks filmkollasje Science Friction (1959) om den geopolitiske konteksten som over alle har definert science fiction-sjangerens kulturelle anker: den kalde krigen, med dens tilhørende våpenkappløp og globale paranoia. Utklipp av Khustsjov, Eisenhower og gale vitenskapsmenn inngår i en satire over en stormaktspolitikk som ikke lenger beskjeftiger seg med hvordan borgerne har det nede på jordkloden. Sentrum av salen domineres av John McCrackens minimalistiske høyglans-monolitter («kopiert» i Kubricks 2001: En romodyssé, 1968), og ned fra taket henger Bjørn Dahlems lavteknologiske Starship (2007), en trebåt omgitt av åttekantede lysrør-formasjoner. Taustigen som leder opp til konstruksjonen aktiverer ideen om barndommens trehytter og ønsket om en egen, fantastisk verden, og gjør denne lengselen til noe som både er naivt og allmennmenneskelig.

Utopia og dystopia

Med både McCracken og Dahlems skulpturer er vi i den fantastiske utopiens verden, der vi også finner Sun Ras messiaslignende romreise på jakt etter en ny afro-amerikansk identitet – i en ikke helt uvanlig kobling mellom alien-begrepet og postkolonial identitetspolitikk. Det handler om å føle seg fremmed, slik som i Ilya Kabakovs forførende installasjon, The man Who Flew into Space from his Appartment (1985). Her sidestilles drømmerens lengsel med et kollektivistisk Sovjet – i seg selv en feilet utopi, som installasjonens protagonist, kamerat Komarow, har flyktet fra ved å katapultere seg ut gjennom taket i sin kummerlige kommunalka-bolig.

I den grad utstillingen produserer nye, tematiske innsikter, er det i enkeltverkene, og den er ikke overformidlet, som andreetasjens «Goddesses». Likevel savner jeg et mer kommuniserende kuratorisk prosjekt. Leser man utstillingen sammen med katalogens informative introduksjon, blir det tydelig at det ikke så mye er tverrestetiske utvekslinger, som å vektlegge SFsjangerens refleksjon av samtiden den ble produsert i, og dermed var en estetisk og idémessig reaksjon på, som er intensjonen bak utvalget av verker. Ikke bare avantgardekunsten og futurismens utopier, men den kollektive frykten – for kommunismen, for teknokratiet, for vår egen selvdestruksjon, og for det vi ikke kan definere begrepsmessig uten for mye semantisk akrobatikk. Sistenevnte eksemplifisert ved Alien-designer Hans Rudolf Gigers fantastiske, monokrome parasittmonstre, som med sin ikoniske biomekaniske estetikk skapte nye stilistiske parametre for sjangeren. Som for å reflektere dette, er Gigers malerier spredt ut over flere av rommene, men Aliens freudianske mareritt gir mer visuell støy enn eksistensiell dybde til spennet mellom psykologiske, universalmenneskelige og historiske temaer.

Uten en tydelig historisert formidlingsform, risikerer man som betrakter å henfalle til en distansert posisjon der det mest framtredene blir verkenes stilmessige karakter av kitch. Camp er en favorisert tilskuerposisjon overfor science fiction-sjangerens ofte pompøse, eksessive og selvhøytidelige uttrykk, og det er en interessant tilskuerstrategi. Men i dette tilfellet harmonerer den ikke med ambisjonen om å trekke science fiction ut av gutterommets interne hilsningsformer. «Take me to your leader!» er likevel en sjenerøs og inviterende gest mot et publikum som ikke er bortskjemt med kreative, statlige formidlingsprosjekter av samtidskunst. Til tider kravløst som opplevelsesøkonomien, men på sitt beste en kvalifisert reise i et kulturfenomen alle er fortrolige med.