• Fra Fluxus East. Ben Vautier: Ben expose partout, 1965. Foto: Øystein Thorvaldsen

Down With Art

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

Henie Onstad Kunstsenter forsetter med stort hell sin utforskning av avantgardekunsten fra 60-tallet, ved å utgi en bent frem imponerende og fullstendig katalog over sin samling av Fluxus-kunst.

En direkte motivator for denne satsningen, som blant annet har medført en detaljert avfotografering og registrering av materialet, er at kunstsenteret i 2007 mottok en omfattende donasjon av kunstneren og kunstsosiologen Ken Friedman. Senteret viser et utdrag fra denne samlingen i utstillingen «Fluxus – Henie Onstad Art Centre», som også består av stoff fra mangfoldige kilder, dratt frem fra kunstsenterets gjemmer av kurator Caroline Ugelstad. Her er blant annet godbiter fra Yoko Ono og superinteressante og lekende collagearbeider av Friedman George Brecht.

Det finnes vel egentlig ingen gode unnskyldninger for å holde seg unna, særlig når det relativt lille utdraget av fremviste Fluxusgjenstander i kunstsenterets eie er sømløst føyet sammen med en på alle måter fantastisk utstilling om Fluxuskunstens forbindelser med Øst-Europa, en vandreutstilling kuratert av tyske Petra Stegmann. Det er som om det formelig flakser og rasler i talløse papirbiter, minituøse og gebrekkelige gjenstander, kryptiske luker av visuell og tekstlig informasjon. «Fluxus East» er paradoksal massiv, systematisert og narrativ. Fluxus-kunsterne forsøkte med sine Do It Yourself-strategier langt på vei å overflødiggjøre kunstinsitusjonen, og ironien ved denne presentasjonen er jo nærliggende. Det internasjonale nettverket Fluxus oppsto på 60-tallet og dyrket en radikal humoristisk og fragmentarisk form, som i seg selv aktivt motsetter seg museale og monumentale tradisjoner. Ved å vektlegge kunst som anti-kunst; demokratisk handling eller aksjon i form av blant annet bruksanvisninger og lyd, ble Fluxus en motbevegelse som fremdeles former forståelsen av kunstbegrepet i samtiden.

George Maciunas, opprinnelig fra Litauen men senere bosatt i USA, trakk i trådene bak dannelsen av Fluxus som bevegelse, og spiller en av hovedrollene i beretningen om Fluxus nedslag i Øst- Europa. Den kommunistiske impulsen bak Fluxus har sjelden vært såpass oppe i dagen tidligere, men denne utstillingen er breddfull av spor etter Maciunas’ ideologiske plattform, som ikke direkte harmonerer med Fluxus’ utøylede frihetsideal og grunnleggende løse og flytende struktur. Brev til Nikita Krutsjov og planer om at Fluxus som kollektiv skulle basere seg på den russiske LEF-modellen (Left Front of the Arts, en koalisjon av avantgardekunstnere på 20-tallet), er både interessant og overraskende informasjon. Utstillingen viser også avstanden mellom ideal og praksis, i det Fluxus begynte å leve sitt eget liv bak jernteppet, i byer som Praha, Vilnius, Budapest og Warszawa, i direkte opposisjon til det stivbente politiske regimet. «Fluxus East» viser et frapperende rikt materiale; intervjuer med flere av Fluxus-kunstnerne, filmer, fotografier, korrespondanse og lydopptak – foruten en parade av objekter og papirarbeider av ymse slag. Alt dette: definitivt (minst) en studie verdt – historisk, geografisk og kunstnerisk utfyllende som få utstillinger kan parere.