• Blake Rayne: Untitled, 2010. Gjengitt med tillatelse av kunstneren og Miguel Abreu Gallery. Foto: Thor Brødreskift

Skittenformalisme av reneste sort

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 7/2010

Del: 

I årets siste utstilling ved Bergen Kunsthall får det «maleriske» agere konsept på en oppsiktsvekkende gjennomført og smått provoserende måte.

Tilsynelatende inngår de fire kunstnerne i en dialog om mønster- og fargevalg, men det bør nok tilskrives et sterkt kuratorisk grep. Utstillingen har ikke et tema, men består av internasjonalt anerkjente kunstnere som ifølge kuratorene er valgt ut på bakgrunn av innbyrdes slektskap, for å konstruere eller sette i gang en dialog med maleri som plattform. Det er første gang de fire stilles ut sammen. Det første som møter oss er Michael Krebbers knuste neonskilt Die Hundejahre sind forbei (Broken Neon 1) 2010, liggende i trekasser på gulvet. Utsagnet letter umiddelbart stemningen, som om vi er over det verste. Det blir bare bedre når han fortsetter med en serie sengetøy på lerret som ytterst forsiktig har fått et lett penselstrøk.

R.H. Quaytman kaller hver utstilling et kapittel (i dette tilfellet er vi kommet til nr.19) som inngår i hennes kunstneriske dagbok. Her får vi et innblikk i hennes forhold til en venn, i kategorien naken, mannlig og homofil aktmodell. Det selvbiografiske elementet forsterkes når hun produserer, og stiller ut, sin egen kunsthistorie. Motivet er faretruende nær klisjeen, men sklir tilbake i formalismen før man får tenkt tanken ferdig.

Komplekse tegnsystem med referanser til kunsthistorien finner vi også i Nikolas Gambaroffs særegne objekter: bemalte trekasser, illustrerte kaffekrus og deler av en radiator, tilforlatelig satt sammen. Objektene fremstår mer som rekvisitter fra et atelier enn som maleri, likevel føyer de seg naturlig inn i rekken av «malerier». Problemstillinger knyttet til original/kopi, fremstilling, distribusjon og resepsjon, er alle iboende i hans verk, men ikke som annet enn underliggende kvaliteter for det tekstlige, i form av symbolsk løkkeskrift og avisutklipp, som presser verkene tilbake i malerikategorien.

Blake Rayne understreker det prosessuelle ved maleriet, og parafraserer maleriets vei gjennom kretsløpet fra idé til ferdig objekt innenfor institusjonen, i en serie lerret som ironisk nok fremstår som mer «ferdige» og tradisjonelle enn andre verk på utstillingen, hvor prosessen likevel skinner gjennom i overflatens mange fargelag.

Den pågående forhandlingen og reforhandlingen mellom objekt, kunsthistorie, teori, andre samtidige kunstneriske praksiser og betrakteren som får utspille seg her, gjør det ikke til en lett tilgjengelig utstilling, men det oppleves bare befriende etter den siste tidens opplevelses- og sensasjonslystne utstillinger. Utstillingens «skittenformalisme» ber om at verket ikke får stå alene, til tross for at utstillingen ikke engang bærer en forenende tittel, noe som skulle tilsi at hver enkelt kunstner er som en øy. Utstillingen evner å sette maleriets identitet i spill og får det til å føles relevant. Det er ikke så verst, en hel generasjon etter at «smøreriets nekrolog» ble skrevet.