• Acconci Studios vinnerutkast bestod av et blodårelignende mønster av integrerte revner, eller «elver» og «bekker», i betongtrappene i amfiet. Kunsten vekket stort engasjementet i Stavanger, og man sammenliknet amfiet med operaens tak. Illustrasjon: Acconci Studio

Amfikunsten som forsvant

Av: Ane Teksum Isbrekken

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

Et kraftig barbert kunstbudsjett, men ingen kunst, sto igjen etter at samarbeidet mellom Nytt Konserthus i Stavanger og den verdenskjente kunstneren Vito Acconci gikk i grus i høst. Hva var det som egentlig skjedde?

Engasjementet for kunst i Stavanger har kanskje aldri vært større enn da den legendariske kunstneren Vito Acconci skulle lage spektakulær kunst til amfiteateret i byens nye konserthus. Men Acconci-kunst ble det ikke. I fjor høst trakk kunstneren hele sitt eget prosjekt i tvil, to måneder etter at Acconci Studio, Nytt Konserthus i Stavanger (NKIS) og Kunst i offentlige rom (KORO) hadde godkjent forprosjektet.

Et prosjekt å være stolt av

I 2008 inviterte kunstutvalget for det nye konserthuset seks arkitekter og kunstnere til en konkurranse. Vinneren skulle lage kunst for det store amfiteateret utenfor nybygget som skal stå ferdig i 2012. Bidraget fra det New York-baserte Acconci Studio gikk seirende ut, med prosjektet «Seats within seats (You & me in the middle of an amphitheatre)».

Vito Acconci er en erfaren og internasjonalt anerkjent kunstner. På 1960-tallet markerte han seg med sjangeruavhengige installasjoner og performance. På slutten av 1980-tallet beveget han seg i større grad vekk fra den eksperimentelle kunsten og etablerte Acconci Studio som arbeider med arkitektur og design.

I pressemeldingen som KORO sendte ut etter at vinneren var klar i juni 2009, sa Dyveke Sanne, leder for kunstutvalget ved konserthuset, at «Stavanger som by kan være stolte av å få et kunstprosjekt av Vito Acconci. Kunstprosjektet vil kunne leses på mange måter, og utvide opplevelsen av Amfiet som arena og møtested».

Kunsten ville bestå av et blodårelignende mønster av integrerte revner, eller «elver» og «bekker», i betongtrappene i deler av amfiet, der de dypeste skulle danne sosiale møteplasser for publikum.

– Engasjementet for denne kunsten i Stavanger var enormt, både i pressen og blant innbyggerne. Dette prosjektet hadde veldig mye goodwill, sier Sanne i dag.

Endret prosjektet

Da konkurranseutfallet var klart, ble fristen for å levere første del av et forprosjekt til amfikunsten satt til begynnelsen av januar 2010. Etter små forsinkelser, leverte Acconci Studio dette.

– Det som ble levert i januar, fulgte ikke opp prosjektet. Amfitrinnene var nå foreslått bygget i glass med LEDlys under, i sjokklilla palett. Dette er umulig å bygge, spesielt på våre breddegrader, hvor det er kaldt halve året og lyst ute i sommerhalvåret, sier Sanne.

Dermed måtte kunstutvalget ved NKIS gå nye runder med Acconci Studio. Andre del av forprosjektet, med kalkyler og beregninger på plass, skulle egentlig leveres i februar. Nå måtte Acconci begynne arbeidet med forprosjektet, inkludert økonomiske beregninger, på nytt.

– Det gikk veldig mye tid. Det var også på denne tiden det ble klart for oss at vi trengte mer penger til prosjektet enn 3,2 millioner, sier Sanne.

En ny godkjenningsdato for forprosjektet ble satt til 1. juli 2010.

Tre ganger dyrere

– Kunstutvalgets oppgave ble å forsøke å få mer penger til prosjektet, sier Sanne.

Styret for NKIS var veldig begeistret og la penger på bordet under forutsetning av at prosjektet ble godkjent av kunstutvalget. Kunstens kostnadsramme var nå økt fra opprinnelige 3,2 til 13,2 millioner kroner.

Men trass de ekstra ti millionene, måtte prosjektets utstrekning likevel reduseres i forhold til de opprinnelige tegningene fra konkurransen. Det ville bli færre «elver og bekker» i betongen i amfiet enn planlagt.

Rådgiver i KORO, Mari Aarre, sier det slett ikke er uvanlig at kunstnere må endre konkurransebidragene sine underveis mot realisering.

– Men har ikke KORO et ansvar for å regne over de økonomiske kalkylene som kunstneren presenterer på forhånd, slik at en kan kvalitetssikre utregningene tidlig i prosessen?

– Kunstneren som totalentreprenør er selv ansvarlig for å levere i forhold til beregninger og budsjett. Men selvsagt vil kunstutvalget følge opp og kvalitetssikre det hele. Dette ble også gjort her. Prosjektet Acconci leverte til konkurransen kunne ikke la seg bygge for 3,2 millioner i Norge. Det viste seg raskt, sier Aarre.

Likevel hadde kunstutvalget så stor tro på prosjektet at de valgte å gå videre med det.

– Utvalget ønsket et forprosjekt, nettopp for å avklare hvilken utstrekning som var mulig. En forutsetning var en utvidelse av kunstprosjektets budsjett, noe som NKIS faktisk var villige til å bevilge, sier Aarre.

Vendepunktet

Den 1. juli i fjor skulle Kunstutvalget samles for å godkjenne forprosjektet. På dette tidspunktet skulle oppdragskontrakten med Acconci, som han ble presentert for i begynnelsen av juni, helst vært på plass. Men kontraktsforhandlingene trakk ut, og to måneder etter 1. juli var kontrakten fortsatt ikke signert av Acconci.

I begynnelsen av september begynte det å se kritisk ut for Acconcis prosjekt.

– Hele dette samarbeidet har vært preget av forsinkelser og stadige utskiftninger av personer som har arbeidet med prosjektet i Acconci Studio, sier Dyveke Sanne.

Den 3. september skrev Vito Acconci i en e-post til KORO at han ikke var fornøyd med vilkårene i kontrakten. Han uttrykte misnøye med at arkitektfirmaet som skulle bygge amfiet og resten av konserthuset, også skulle prosjektere kunsten, samt med at rettighetene til byggingen gikk til norske entreprenører og arkitekter. Han ba derfor om mer tid til å finne nye samarbeidspartnere og innhente nye kalkyler.

«Måten vi kan løse dette på, kan være å hente inn en uavhengig budsjettestimator – en norsk arkitekt med objektive meninger», avsluttet Acconci. Dette var ikke KORO villige til å gå med på.

– Var det helt umulig å gi Acconci mer tid til å innhente nye samarbeidspartnere og kalkyler?

– Ja. Vi var allerede veldig på overtid for å få dette i havn og få forprosjektet klart. Prosjektets godkjenningsdato var 1. juli, sier Aarre.

Trakk anbefaling

Kunstneren mener prosjektet nærmest var ugjenkjennbart i forhold til den opprinnelige ideen.

– Problemet var at vi måtte kutte mer og mer ned på prosjektet på grunn av budsjettet vi hadde til rådighet. Det som skulle være en invasjon, en infiltrasjon – en blanding og kollisjon av offentlig og privat – ble til slutt bare en høflig dekorasjon, skriver Vito Acconci i en e-post til Billedkunst.

I tiden fram mot styremøtet i NKIS hvor prosjektet skulle få endelig klarsignal, ble Acconcis frustrasjon stadig mer merkbar gjennom e-postene han sendte. I en e-post til KORO datert 9. september, utdypet han sin kritikk av at arkitektfirmaet som skulle bygge konserthuset, også stod for prosjektering og bygging av kunsten. Han mente at offentlig kunst skal gripe inn i og forstyrre arkitekturen, mens arkitektene har sin egen agenda og ønsker at kunsten skal passe inn i den.

Han gikk langt i å angripe ansatte i KORO personlig og beskyldte mennesker han hadde samarbeidet med for å holde andre nede med regler og tidsfrister. Han skrev at han skulle undertegne kontrakten neste dag, men bare for ikke å skuffe folk i Stavanger. Han trakk selv prosjektet, slik det nå var blitt, sterkt i tvil.

Da kunstneren ikke lenger stilte seg bak prosjektet, anbefalte kunstutvalget at samarbeidet ble skrinlagt. NKIS fulgte denne anbefalingen.

Skrinlagt

Ifølge Dyveke Sanne hadde kunstutvalget gjort de undersøkelsene som var nødvendig før de gikk inn i forholdet med Acconci Studio.

– Vi var oppmerksomme på at det har vært skrevet en del om at studioet har vært konkurstruet. Derfor sørget vi for at kunstneren personlig sto til fullt ansvar for prosjektet. Acconci Studio har, som andre som lager kunst, hatt noen prosjekter som har gått veldig bra, og noen som ikke har gått like bra. Han er en fantastisk kunstner, og vi var aldri i tvil om at hans prosjekt var en verdig vinner av konkurransen, sier hun.

– Det er viktig å påpeke at Acconci aldri trakk seg fra prosjektet. Han trakk det i sterk tvil, noe som gjorde at kunstutvalget så seg nødt til å trekke sin anbefaling til NKIS, sier Mari Aarre.

– Synes du Acconci har håndtert prosessen profesjonelt?

– Jeg ønsker ikke å kommentere våre samarbeidspartneres profesjonalitet – det ville vært uprofesjonelt fra min side. Man får trekke sine egen slutninger.

– Hvem har ansvaret for at samarbeidet sprakk?

– I prinsippet ble samarbeidet brutt da styret i NKIS besluttet ikke å bygge prosjektet; en nødvendig godkjenning som hele tiden hadde ligget som forutsetning for gjennomføring. Her ligger altså det endelige vendepunktet. Men dette er siste ledd i en årsakslenke; før dette har kunstutvalget trukket sin anbefaling til styret, igjen basert på Acconcis tvil om eget prosjekt, sier Aarre.

Da prosjektet ble skrinlagt, ble de ti millionene som styret ved NKIS bevilget spesielt til Acconciprosjektet, trukket tilbake. Av et amfikunstbudsjett på nesten 3,8 millioner kroner, sto nå bare i underkant av 2,3 millioner igjen. Knappe 1,1 millioner gikk til honorering av kunstneren, prosjektering og juridisk bistand.

– KORO forvalter fellesskapets ressurser, og vi skal være særs etterrettelige i bruken av disse midlene. Det tror jeg også at vi er. I dette prosjektet gikk 1,1 millioner kroner til et forprosjekt som viste seg ikke å bli realisert. Det er jo derfor man har forprosjekter – innen kunst som de fleste andre bransjer – nettopp for å kunne avdekke eventuelle risikoer i prosjektene. Kall det gjerne kvalitetssikring, sier Aarre.

Ødelagt

Vito Acconci understreker at han fortsatt er takknemlig for støtten innbyggerne i Stavanger ga kunsten hans.

– Men prosjektet folk gikk inn for i begynnelsen var så forskjellig fra det prosjektet som vi ville ha stått igjen med: Dette radmagrede prosjektet fortjente ikke lenger deres støtte, skriver Acconci i en e-post til Billedkunst.

– Synes du at du har oppført deg profesjonelt i denne saken?

– For å være «profesjonelle», burde vi droppet prosjektet med en gang da vi ble bedt om å fjerne for mange «elver» og «bekker». Men vi godtok endringene fordi folk vi samarbeidet med så gjerne ville ha prosjektet. Vi forsøkte å bli overbevist om at de hadde rett. Men til slutt måtte vi innrømme at vi bare lurte oss selv.

– Noen vil nok si, og de sa sikkert det óg, at når vi først hadde gått med på å lage prosjektet, så er det «profesjonelt» å holde kjeft og fullføre. Men det ville ha vært profesjonelt bare på en forretningsmessig måte. Vi ble lettet da det hele ble avlyst, skriver Acconci til Billedkunst.



Artikkelen er basert på intervjuer og på e-poster som er offentlig tilgjengelige gjennom statens postjournal.