• ArtScene Trondheim vil skape debatt om premissene for kunst i offentlige rom. Fra venstre: Daniel Slåttnes, Per Kristian Nygård, Pernille Elida Fjoran og Marit Kristine Flåtter. Foto: Vigdis Haugtrø

Artikkelserie om dilemmaer i oppdragskunsten

Av: Margete Abelsen

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

– Hvorfor bærer mange utsmykkinger preg av kunstneriske kompromiss? spør Marit Kristine Flåtter i ArtScene Trondheim. Nettportalen skaper debatt med en serie dybdeartikler rundt premissene for kunst i offentlig rom.

ArtScene Trondheim (AST) inviterer med artikkelserien «Kunstneriske kompromisser i offentlige rom» til diskusjon om hvordan ordningen bør utvikles videre. Dybdeartiklene vil publiseres månedlig i løpet av våren. Skribentene har ulik faglig bakgrunn og skal belyse problemstillinger fra eget virke innenfor offentlig og privat finansiert oppdragskunst.

– Vi vil løfte fram en diskusjon om hvilken kunst samfunnet er tjent med i det offentlige rom, og hvorfor mange utsmykkinger bærer preg av kunstneriske kompromisser, forteller Marit Kristine Flåtter, som er en av initiativtakerne til artikkelserien.

Trondheim kommune har prioritert denne typen kunst i mange år, og innførte en ny og utvidet utsmykkingsordning i 2002.

Kommunen har derfor en av Norges største samlinger av samtidskunst i det offentlige rom, og kunstnerne står i kø for å bidra. Derfor er det naturlig å starte diskusjonen nettopp her.

Rutinepreget

Ifølge Flåtter forsvinner den kunstneriske integriteten i møte med den demokratiske prosessen, hvor alles interesser skal ivaretas:

– Ordningen har holdt på i ti år i samme spor og har blitt rutinepreget. Det er sjelden nyskapning og kunstnerisk kvalitet i prosjektene, og kommunen beveger seg dermed langt unna egne målsetninger. De fastlagte rammene oppfattes demotiverende og ekskluderer mange kunstneriske uttrykk på grunn av økonomiske og byggemessige hensyn, sier hun.

Flåtter mener at den oppvoksende generasjonen som møter kunst i barnehager og skoler, må forholde seg til en misvisende Disney-versjon av kunst.

– Og hva er poenget med det?, spør hun.

Den første artikkelen i serien, Demokrati som samfunnsmessig kontroll, er skrevet av seniorrådgiver i KORO, Dag Wiersholm. Teksten tar et klart kritisk standpunkt til KOROs praksis og spør hvem det er institusjonen egentlig representerer. Et demokrati krever at det inngås kompromisser – også på kunsten som er en del av offentlige kontekster. Wiersholm spør da om denne typen kunst faktisk kan kalles kunst, når det er i kunstens vesen å være kompromissløs.

Må inngå kompromisser

KORO kan gjennom sin politiske formaterte dobbeltrolle, som statsorgan og kunstinstitusjon, i praksis ha vært med på å opprettholde en tvil om kunstens posisjon i samfunnet og status som eget fagområde. Dette fordi KORO opplever at ladede eller kontroversielle kunstprosjekter må inngå kompromiss i møtet med statsapparatet. Ifølge Wiersholm har kulturmyndighetene undergravd KOROs rolle som statens eget fagog gjennomføringsorgan i en rekke offentlige kunstprosjekt de siste årene.

Lars Rambergs Liberté, Christian Browns fotoserie Pillow Fight og George Osodis fotoserie Offshore er eksempler på prosjekter som har vært problematiske for KORO å gjennomføre på grunn av sinmotstridige karakterer. Prosjektene stiller vanskelige etiske spørsmål, uten at de bygger opp under gjeldende politiske ideologi.

Hvor fri er kunsten?

Det argumenteres altså for en demokratisk kunst som er fri fra politiske sanksjoner, mens kunsten i realiteten synes å benyttes som et alibi som for å bekrefte Trondheim kommunes satsning på samtidskunst.

For å benytte Wiersholms ord: «At kunsten fra statens side vurderes som å skulle være ”demokratisk” kan jo ikke innebære at enhver skal kunne ta del i utformingen av den, men at kunsten er fri fra politisk og annen (f.eks. privat) maktoverstyring».

Når både staten og kommunen synes å være maktoverstyrende, har vi fått en utsmykkingsindustri med en ordning som krever en systematisk gjennomgang. Nettopp dét er ArtScene Trondheims prosjekt.