Mammutantologi om avantgarden

Av: Annette Kierulf

Publisert:

Utgave: 1/2007

Del: 

00-tallet har sett en økende interesse for ideer fra den historiske avantgarden, situasjonistene og neo-avantgarden. Antologien En tradition af opbrud – avantgardernes tradition og politik, med 24 nyskrevne tekster rundt temaet avantgardistisk tradisjon, er en godt timet utdyping av avantgarden som fenomen.

At tekstene er på dansk og enkeltvis ikke altfor lange gjør boka ekstra tilgjengelig. Redaktørene er koordinatorer for Nordisk Netværk for Avantgardestudier, et forskernettverk som fokuserer på «avantgardernes genkomst og aktualitet». Ingen norske forskere deltar i denne utgivelsen, og det er heller ingen norske referanser i boka, med unntak av Per Hovdenakks tekster om Asger Jorn som nevnes i litteraturlisten. Nederlandske Hubert van den Berg beskriver avantgarden som et «rhizome», med inspirasjon fra Gilles Deleuze og Félix Guattari, det vil si som et nomadisk, heterogent nettverk av internasjonal karakter. Han tar opp spørsmål om periferi og avantgarde, med eksempler fra en rekke land, som Finland og Tyrkia, men heller ikke i historien om periferien er norsk kunstliv med.
Antologien viser hvor komplekst avantgardebegrepet er innen kunsten og kunstteorien, slik det både navngir bestemte historiske bevegelser og samtidig er et strukturelt begrep for kunstnerisk fornyelse. Forsøk på å kartlegge det avantgardistiske feltet og klargjøre begreper og posisjoner kan forhåpentligvis gi både økt forståelse for det som skjer i samtiden, og mer presisjon i kommende kunstdebatter. De ulike konfliktene som utfolder seg i definisjonskampen om avantgarden kaster også lys over en rekke ulike tema i dagens kunstdiskurs, som relasjonell estetikk, kunstaktivisme og kunstens rolle i samfunnet. Boka belyser en mulig avantgardistisk tradisjon gjennom fokus på både velkjente skikkelser som Max Ernst, Asger Jorn og Guy Debord, og mindre kanoniserte kunstnere som Varvara Stepanova og Bruno K. Öijer. Artiklene går grundig inn på enkeltkunstnere og gruppers praksis, som Eksskolen i Danmark, Helle Helles kortprosa eller Urs Schreibers internettkunst. Lars Bukdahl viser likheter mellom to tilsynelatende så ulike kunstnere som Kurt Schwitters og Storm P., og Marianne Ping Huangs diskuterer Claus Beck-Nielsen og Jacob Boeskovs prosjekter i sin artikkel om gjenfortolkning av avantgardens kritiske praksis. Spenninger som har oppstått med varierende vektlegging av formale versus politiske interesser, går igjen i behandlingen av i de ulike kunstnerkollektiv som omtales. Det gjelder ikke minst historien om situasjonistene, som presenteres med fokus på den skandinaviske deltakelsen i gruppen.
Ulike definisjoner på avantgardistisk praksis blir presentert, og et felles referansepunkt i brorparten av artiklene er Peter Bürgers Theori der Avantgarde (Om avantgarden) fra 1974, med de innvendingene som reises mot denne.
Peter Borum kommer inn på dette i sin artikkel «Formbetingelser og revolusjon». Han beskriver de to vanligste måtene utrykket avantgarde blir brukt på. I den første vektlegges kunstens formmessige eksperimenter og nyvinninger, underforstått at kunsten har en lineær formmessig og teknologisk utvikling, slik at «avantgarde» blir en ny teknikk eller hittil usett kunstnerisk form. I den andre betegner «avantgarde» et spesielt forhold mellom kunst og samfunn, der kunsten har en potensiell samfunnsmessig virkning, i ønsket om å føre kunst og liv tettere sammen. Videre diskuterer han Hal Fosters kritikk av Bürgers forestilling om den «historiske avantgarde» som «punktuell og endemålsorientert». Foster mener at Bürgers modell for å tenke avantgardens prosjekt som noe som bare kunne forsøkes én gang, er utilstrekkelig.
På bakgrunn av hvor lite litteratur det finnes som kontekstualiserer avantgardekunst i Norden, er denne fyldige presentasjonen svært kjærkommen, og kanskje kan den også inspirere til økt norsk forskning på feltet.