Fabuleringer over billedkunst

Av: Gry Hartvigsen

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

Terje Nordby beskriver tekstene han har skrevet til Inger Johanne Rasmussens kunst som selvstendige mytekommentarer, fullstendig frie for kunsthistorisk kontekst.

– Inger Johanne Rasmussen hadde et ønske om at jeg skulle skrive tekst til hvert av verkene hennes til utstillingen «Gjenfortellinger og myter», og hun ga meg relativt frie tøyler. Det kunne være i essayformen om det fungerte best. Tekstene er ikke en tolkning av hennes kunst, men mine selvstendige mytekommentarer basert på hva jeg ser i bildene hennes, sier Terje Nordby til Billedkunst.

Fabulerte videre

Nordby er dramatiker, forfatter og mytolog og er mest kjent fra Mytekalenderen på NRK P2. Han har opplevd samarbeidet med Rasmussen som svært spennende og inspirerende.

– Jeg har gått inn i bildene og fabulert videre ut i fra hennes uttrykk. Teppene hennes har en del lag både i fargebruk, tekstur, konkrete avbildninger og i referanser. Allerede i skjæringspunktet mellom bilde og tittel har jeg mye å jobbe ut fra. Rent konkret skrev jeg en og en tekst som hun fikk lese. De ble spilt litt frem og tilbake, og slik kom vi frem til det endelige resultatet, fortsetter Nordby.

Han understreker at alt han har skrevet allerede finnes i bildene, men at han fabulerer videre og forteller for eksempel pengenes historie i verket Hundreogelleve.

Fordel å være ulærd

– Hva er ditt forhold til billedkunst?
– Jeg er langt inne i dramatikk, litteratur, musikk og altså mytologi, men billedkunst kan jeg svært lite om. Jeg har gått på utstillinger, som alle andre, og enkelte epoker av kunsthistorien har jeg et forhold til: Det er antikkens, renessansens og barokkens avbildninger av mytiske og religiøse motiver, og middelalderens ikonografi, fordi dette forteller om samtidige mytetolkninger og fordi jeg har brukt disse motivene i bøkene mine om mytologi. Men ellers har jeg ikke et lærd forhold til billedkunst, men kanskje dette faktisk bare er en fordel i vårt samarbeid. Jeg har stilt meg åpen og uten behov for å hente inn kunsthistoriske referanser, sier han.

Forfatteren understreker at Rasmussen hadde flere muligheter til å si ifra om at han var helt på jordet, noe hun ikke gjorde.

I introduksjonen i utstillingskatalogen skriver Nordby at billedkunstnere er i kontakt med mytene, kanskje uten å være bevisst det. Symbolbruk, fargebruk og komposisjon kan vise til kjente eller ukjente myter.

Sterk tillit

– Kunstneren har uttalt at hun opplever at dette er to verk som står mot hverandre og speiler hverandre. Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at tekstene er et bidrag til utstillingsuttrykket hennes og ser ikke på en essaytekst som et kunstverk, men om publikum opplever det på den måten, er det helt fint.

– Hvilke forutsetninger må til for at denne type samarbeid skal fungere?
– Det må være en sterk gjensidig tillit mellom kunstner og forfatter. Hun må føle at det gir noe ekstra, en ytterligere dimensjon. Nå er dette min eneste erfaring med denne type samarbeid, men det var en nødvendig forutsetning at jeg likte kunsten hennes og ble inspirert av den. Jeg synes den er original og mangefasettert, og måten hun jobber og uttrykker seg på passer godt for meg. Bare det at hun har kalt arbeidet sitt for gjenfortellinger lenge før vårt samarbeid, forteller at vi har et godt utgangspunkt, uttaler Nordby.

De to møtes fortsatt jevnlig, og på bakgrunn av det kaller han seg spøkefullt for en privatpraktiserende mytolog.

– Vi får se hva disse møtene fører til på sikt, samarbeidet er ennå ferskt, avslutter han.