• – Når det for første gang er bygget et kunstakademi i Oslo, er det graverende at faglige råd fra Kunstakademiets fagstab ikke nedfelles i arkitekturen, sier professor Dag Erik Elgin. Foto: Ulf Rokkan

Uholdbar ateliersituasjon

Av: Ane Teksum Isbrekken

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

– Kunstakademiets stemoderlige plassering i Kunsthøgskolens romplan tillater ikke atelierer hvor det er mulig å lukke døren ved behov. Man har vært tvunget til å bygge båser i et åpent kontorlandskap, sier professor Dag Erik Elgin ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Han er ikke alene om å være opprørt over standarden på atelierene ved Kunstakademiet. 26. november i fjor, samme dag som KHiO offisielt åpnet den nye skolen på Seilduken på Grünerløkka i Oslo, sendte fem av professorene innen visuell kunst ut en pressemelding hvor de kritiserte de nye lokalene. Kritikken gikk blant annet på dårlig kvalitet på studentenes arbeidsrom. Rommene er delt inn med lettvegger, mangler dører som kan lukkes, og en kan ikke slå spiker i veggene. Flere rom mangler vinduer og har i tillegg dårlige lysforhold, og lettveggene er bare 220 centimeter høye, med mye luft opp til taket.

Graverende

– Det er gjennomgående dårlige lysforhold med begrenset dagslys i lokalene, og studentene har gitt klare tilbakemeldinger om at de forstyrres av støy og at det er vanskelig å arbeide konsentrert i den åpne romløsningen. Her blir alle samtaler offentlige, inkludert individuelle veiledningssamtaler mellom student og lærer, sier Elgin.

Han synes situasjonen er alvorlig.

– Når det for første gang er bygget et kunstakademi i Oslo er det graverende at faglige råd fra Kunstakademiets fagstab, formidlet i plantegninger og i utallige byggemøter, ikke nedfelles i arkitekturen, sier Elgin.

Ikke god løsning

– Det har aldri vært slik at hver student på Kunstakademiet skulle tilgodeses med hvert sitt arbeidsrom. Det gjelder heller ingen andre studenter på Kunsthøgskolen i Oslo. Arealene til kunstakademiets studenter var tenkt å skulle deles i soner, eller arbeidsplasser tilpasset studentenes ulike behov, sier rektor Cecilie Broch Knudsen ved KHiO.

Hun er enig i at dagens løsning ikke er optimal.

– Før innflytting besluttet de ansatte på akademiet at de ønsket å dele opp arealene i tilnærmet like store avlukker til hver student. Det er disse som blir betegnet som «båser». Jeg er enig i at denne løsningen ikke er god, og spesielt for de som arbeider med maleri, sier hun, men påpeker at Kunstakademiet har fått en stor Black Box og medielab med foto- og lydstudioer; fasiliteter de ikke har hatt maken til før.

Mangler diskursive rom

– Et helt avgjørende rom for Kunstakademiet er det diskursive rommet mellom atelier og utstilling, et sted der ulike forslag står til diskusjon og utprøves. Slike rom finnes ikke i Kunsthøgskolens verkstedsbaserte romplan. Denne tar ikke høyde for at det diskursive rommet er at av de primære verktøyene i undervisningen ved Kunstakademiet, mener Elgin.

I dag har Kunstakademiet bygget opp et prosjekttorg på fellesarealene, hvor det er mulighet for å vise utstillinger og diskutere. I høst tok kunststudentene initiativ til å bruke et tidligere fryselager utenfor skoleområdet som utstillingsrom. Men fortsatt er flere diskursive rom et savn.

– Finnes det en løsning på trappene?
– Kunsthøgskolen har fått 40 000 kvadratmeter for 500 studenter. Vi flyttet inn for mindre enn et halvt år siden. Vi er alle forberedt på at det vil måtte gjøres tilpasninger etter at funksjonalitet og bruk av arealene er evaluert. Heldigvis er bygget tilrettelagt slik at det er mulig, sier rektor Cecilie Broch Knudsen.

Plagsom støy

Studentrepresentant for Kunstakademiet, Tito Frey, sier studentene ser variert på ateliersituasjonen.

– De som har atelier med vinduer, er mer fornøyd enn de andre. Alle atelierene er jo små, men noen er nærmest for bøttekott å regne. Det er veldig lytt, og spesielt er det plagsomt når det er veiledningssamtaler i atelierer ved siden av. Hvis jeg for eksempel vil sette meg ned og lese, må jeg gå et annet sted, sier Frey.

Dermed tyr en del av studentene til løsninger utenfor skolen.

– Konsekvensen er at en god del studenter har egne atelierer eller jobber hjemme. Det første semesteret var det en dårlig energi i hele Kunstakademiet, med veldig mye misnøye blant studentene. Men nå er stemningen bedre, og vi møter hverandre mye oftere fordi vi er samlet. Ateliersituasjonen har ikke forbedret seg, men det sosiale har blitt bedre, sier Frey.

Produksjonsmodell

– Optimale atelierer for kunststudenter gir mulighet til å konsentrere seg, lukke en dør og slippe forstyrrelser. Gode arbeidsforhold gir også mulighet til å ta arbeider spontant med til visningsrom og teste ut i samtale med kolleger i diskursive rom. Arkitekturen her tilsier at alle skal være tilgjengelige for alle til enhver tid, mener professor Dag Erik Elgin.

Han mener fasilitetene på Kunsthøgskolen kan vitne om en produksjonsideologi.

– Atelierene på et kunstakademi skal gi mulighet til å utprøve forskjellige arbeidsmetoder. Det er først på bakgrunn av lengre praksis at man eventuelt danner seg en individuell forestilling om et ideelt atelier. Den nåværende ateliersituasjonen legger opp til at kunstnerisk virksomhet hovedsakelig styres fra skrivebordet, og at produksjon er noe som foregår utenfor atelieret i store verkstedsområder. Med dette som overordnet prinsipp risikerer man å definere et fastlagt arbeidsmønster alt for tidlig, mener Elgin.

Samtidig synes professoren det har kommet noe positivt ut av den uheldige romsituasjonen:

– Jeg vil understreke at Kunstakademiets stedløshet har fremtvunget en aktiv stedsundersøkelse, og at det allerede har oppstått satellitter utenfor Kunstakademiets tilmålte areal, for eksempel galleriet Semikolon og prosjektrommet P0 på prosjekttorget. Disse initiativene uttrykker en konstruktiv praksis overfor de akutte romproblemene ved Kunsthøgskolen, avslutter Elgin.