• Mari Slaattelid: Tapte saker, 2009. Foto: Øystein Thorvaldsen

Maleriske løfter

Av: Sigrun Åsebø

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

Mari Slaattelids utstilling i kjelleren på nye Voss Kulturhus er som vanlig gjennomarbeidet. De mange kunsthistoriske referanser til romantikkens landskapsmaleri, konstruktivisme, impresjonisme, plakatkunst og en rekke andre billedformer, gjør at jeg føler meg hjemme.

Snitt, gult gir assosiasjoner til de mange framstillingene av lesende eller brevskrivende kvinner fra slutten av 1800-tallet. Lyset er fanget i malingsflekkene og den framstilte karakteren lukkes om seg selv. Maleriet består av en geometrisk forgrunn (et notestativ), en impresjonistisk mellomgrunn og en landskapssilhuett bak, og er nesten en samlestruktur for Slaattelids interessefelt. Håndskriftreferansen i Tapte saker ligner en liste over salmer på en kirkelig oppslagstavle, eller mer sannsynlig, notater gjort når en sitter for å regne ut noe. Framstillingen er både konseptuelt kalkulert og inderlig. Det er ikke kul graffiti og ikke ny-ekspresjonistisk og rått. Pleksiglassets harde flater er jevnt over begravd i mange lag maling, som møysommelig er bygget opp og skrapt av. Maleriene får en utpreget stofflighet. Dette gjelder også fondveggen som er dekket av Matrise for raud stein. Her er romlighet og stofflighet i perfekt dialog og krusningene på silkepapirets overflate angir en materiell skjørhet som binder sammen de ulike delene av utstillingen.
Selv om vi gjerne kan si, som Hans-Jakob Brun understreket for mange år siden, at Slaattelid lager kunst som reflekterer over kunsten, så er det den underliggende kjærligheten til maleriet som tradisjon, teknikk og tankerom som gjør maleriene hennes så fascinerende. De to seriene «Promesse de bonheur» er kanskje de sterkeste vitnesbyrd (tittelen betyr også «lovnad om lykke»). Begge seriene setter staffeliet i sentrum og lar det bli filtret inn i geometriske former. I Promesse de bonheur, gul/blå/ hjul/raud lar Slaattelid et lite kvadrat bli stående på staffeliet. Hun understreker hvordan staffelimaleriet er en tapt form, men evner å formidle gleden forbundet med det langsomme, møysommelige arbeidet det er å bygge opp et maleri både teknisk og konseptuelt. Den tradisjonelle kunstformen «maleren i sitt atelier» som symboliserer maleriet som kunstnerisk arbeid, er ofte en framstilling av maleren og hans (akt)modell. Slaattelid velger å portrettere staffeliet og å gjøre maleriet firkantet og ansiktsløst. Lysten ved å male er dermed løsrevet fra lysten ved motivet. Mange av framstillingene hennes har riktignok sitt utgangspunkt både i mennesker og steder kunstneren er knyttet til, men dette er underordnet. De mer transparente Lykt 1 og 2 passer ikke så godt med resten av utstillingen. De viderefører karakteren fra en annen utstilling, «Loud and Close. Kisses and Dust» fra 2006, men virker litt for lette i møtet med resten av utstillingens mange malingslag. Dette er likevel en bagatell når vi ser utstillingen under ett. Slaattelid er et funn for den som liker maleri.