• Helene Sommer: Variations on Max, 2010, stillbilde.

Europeiske mellomrom

Av: Maria Moseng

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

De som fikk gåsehud da NRK regisserte Europa i flash mob-dansing på vårparten i fjor, vil nok finne Fotogalleriets «Eurovision» nokså sober.

De dokumentarbaserte videoarbeidene til Helene Sommer (f. 1978) og Alexander Vaindorf (f. 1965) beskriver et migrasjonens Europa hvor det først og fremst er betrakterposisjonene som er i evig bevegelse.
De to kunstnerne representerer ved første øyekast nærmest antitetiske utgangspunkter, der Sommers videoer iscenesetter bildets kollaps og Vaindorf dets bekreftelse. Sistenevntes mest pregnante verk her er Detour. One particular Sunday (2006-2007), som noen kanskje vil huske fra Manifesta7 i Bolzano. Vaindorf tilnærmer seg ofte marginaliserte grupper med en litt nølende sosial agenda, og her filmer og intervjuer han russiske og ukrainske hushjelper i Roma som møtes i parken på sin eneste fridag, den titulære søndagen. Ulovlige immigranter, offer i lik grad for egne ambisjoner og økonomiske endringer etter kommunismens kollaps, som gjennom friheten i parken får gjenfortelle seg selv i marginene av tradisjonelle fellesskap som nasjonalitet og klasse. Verket består av tre simultane videoer prosjektert på en trekantet søyle, og man tvinges til å sirkulere rundt i en slags rastløs konsumering av Vaindorfs intervjuobjekter. Når verkets temporale struktur brytes ned til en endeløs varighet, fremstår identitetene som et evig, regenererende narrativ.
Hvis bildet hos Vaindorf er et synliggjøringsvåpen, er det imidlertid hos Sommer en fritt flytende størrelse som vekselvis holdes nede og settes fri av kommenterende fortellerstemmer og fragmenterte tekstblokker. Hennes nyeste videoarbeid, Variations on Max (2010) er en ambisiøs analyse av historiefortellingens mange diskursive former: erindringen, mytologiseringen og ideen om signifikante enkelthendelser. Sommer forteller sin egen slektshistorie, blant annet om forfaderen Max som emigrerte fra Tyskland til Norge, ved hjelp av den tyske historikeren Arno Peters og hans korreksjoner til den eurosentriske og autoritære skrivingen av verdenshistorien. Denne bestod av finurlige diagrammer som skulle gi en visuell og mindre hierarkisk representasjon av hendelser. Noe som reflekteres både formmessig og idémessig i Sommers film ved at fakta, fortellinger og fotografisk arkivmateriale resystematiseres i assosiasjonsrekker og synkrone sammenfall. En effektiv metode for å aktivisere det politiske potensialet som ligger i å konfrontere den offentlige og kollektive hukommelsen med den personlige. Dette er et potensial Sommer også utforsker i videoen A Tale of Stone and Wood (2009), gjennom intervjuer og ulikt billedmateriale fra den bulgarske fjellandsbyen Kovachevitsa, blant annet kjent som location for revolusjonsfilmer.
Utstillingen på Fotogalleriet er ikke massiv, femseks verk i alt, men de er komplekse og fremstår som presist utvalgte kommentarer til vår aktuelle situasjon: Over tjue år etter den kalde krigen er verken den høyt proklamerte «historiens ende» eller ideen om et forent og inkluderende Europa innfridd. Begge kunstnere viser en subtil maktanalyse forankret i fantasi og sosial erfaring, i stedet for i utopiens polemikker.