• Margit Sesjord Bratlie: A room with a view (i forgrunnen). Nina Bang Larsen: Nokre Gonger Når Ein Tenkjer Seg Om (i bakgrunnen). Vestlandsutstillingen. Foto: Vilde Andrea Brun

Et lekkert og gjennomarbeidet kaos

Av: Vilde Andrea Brun

Publisert:

Utgave: 1/2011

Del: 

Åpningen av Vestlandsutstillingen 2011 varte i trefire timer. Det var helt nødvendig for å danne seg en viss oversikt over alle elementene i utstillingen.

Flere verker fortjener en hel omtale for seg selv. Et eksempel kan være Jaqueline Frozelius’ videoarbeid Skrattvideon, der hun forsøker å få seg selv til å le, noe hun både lykkes og mislykkes i. Ambivalensen i dette verket kunne vært utgangspunktet for en lengre refleksjon. Isteden vektlegger jeg helheten, da dette synes å være nøkkelen for å ta innover seg utstillingen.
Kuratorene Karolin Tampere og Johanne Nordby Wernø inviterte kunstnerne som søkte på Vestlandsutstillingen (VU) i år til å dikte videre på historien Rom for stein og hjort av Tormod Haugeland, bryte den opp, eller overse den. De fikk også med seg designerparet Linn Eriksen og Ian Brown til å lage en visuell profil som binder sammen de ulike elementene i utstillingsrommet og på VUs nettsider. Denne dristige formen utfordrer deltakernes autonomi, og den genererer en eksplosiv energi som gjennomsyrer hele prosjektet. Kommunikasjonen mellom materialer, tematikk, konsept og estetikk setter i gang en kompleks assosiasjonsrekke.
Mange av arbeidene er samlet i en installasjon på gulvet. Veggene er tomme. I tillegg befinner to verk seg utenfor gallerirommet, og tre performancer inngikk i åpningsprogrammet. Nettsidene er også under konstant utvikling, og blir således et verk i seg selv. Installasjonen på gulvet handler først om fremst om naturen; stein, dyr, tre, leire og hav, men også om humor, omveltninger og kommunikasjon, eller mangel på sådan. Utstillingen viser et høyt faglig nivå hos alle de involverte, og manifesterer seg i et lekkert og gjennomarbeidet kaos. Betrakteren trenger god tid for å få med seg nyansene.
Det tok litt tid før jeg oppdaget Only this wall av Bjørn Midttun. Han kaller seg beskjedent amatør. Modellen han har bygget er som en platonsk hulelignelse; gjennom et speil kan en se inn i et lite hus. Og utenfor beveger to små okser seg mellom store steiner, noe som får meg til å tenke på myten om Minotauros, halvmennesket, som løp brølende rundt, fanget i sin egen labyrint.
Hauglands tekst er en selvironisk og samtidig alvorlig beskrivelse av det å være kunstner i dag, og om det å ville noe annet. Med denne teksten som utgangspunkt, aktualiserer VU2011 problemstillinger som ikke bare gjelder Vestlandet, men hele den vestlige verden. Den peker på forbrukerkulturen og kapitalismen som problematisk, samtidig som den uttrykker et oppriktig ønske om forandring, økologi og omtanke for flere enn oss selv. Spørsmålet er hvor dypt samfunnskritikken stikker? For selv om utstillingen oppleves både reflektert, original og visuelt fengende, så er det noe avvæpnende med den ironiske undertonen; Kan denne «annerledesheten» forandre verden til noe bedre, eller er den mest en avansert lek?