• Sabrina van der Ley ser bare fordeler med å komme fra en annen kunstkontekst enn den norske. Hun gleder seg til å gå på oppdag-elsestur i samlingen og på kunst- og galleri-scenen i Oslo og Norge.

    Andreas Harvik/Nasjonalmuseet

Samtidskunstmuseets redningskvinne?

Av: Ingvild Krogvig

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Etter en lang prosess har Museet for samtidskunst endelig fått en direktør: Sabrina van der Ley.

Den 11. februar trommet Nasjonal-museet sammen til pressekonferanse for å presentere den nye avdelingslederen for samtidskunst. Etter to utlysningsrunder falt til slutt valget på tyske Sabrina van der Ley, som tiltrer stillingen i mai. Styreformann ved Nasjonalmuseet, Svein Aaser, er tilfreds med at samtidsavdelingen, som ifølge Aaser har vært «et stebarn i organisasjonen», endelig har fått en leder.

Nye oppdagelser

Sabrina van der Ley (f. 1967) har en lang kurator- og lederkarriere bak seg, og har de siste årene jobbet som sjefskurator for samtidskunst ved Hamburger Kunsthalle.
– Du er utdannet kunsthistoriker og skrev masteroppgave om konseptuelt veggmaleri. Er du kjent med nykonseptualismen og/eller noen av de andre retningene som preger den norske kunstscenen i dag?
– Jeg kjenner selvsagt til arbeidene til internasjonalt profilerte kunstnere som A. K. Dolven, Vibeke Tandberg, Matias Faldbakken, Knut Åsdam, Olav Christopher Jenssen, Snorre Ytterstad, Gardar Einar Einarsson, Mette Tronvoll og Øystein Aasan. Sistnevnte lagde i 2008 et stedsspesifikt loungeprosjekt for kunstmessen Art Forum Berlin, som jeg da var leder for. Foreløpig har jeg ikke inngående kjennskap til den norske kunstscenen, men nettopp her ligger noe av moroa. Jobben vil automatisk føre med seg en rekke nye oppdagelser. I de senere årene har vi sett en sterk utvikling av konseptuelle tendenser, noe jeg selvsagt synes er interessant.
– Museet for samtidskunsts samling består av norsk og internasjonal kunst fra 1945 og frem til i dag. Har du noe kjennskap til norsk kunst fra denne perioden?
– Museet har begynt å arbeide med en katalog over hele samtidssamlingen. Jeg vil med andre ord ha mye materiale til hånde når jeg skal gå i gang og studere nyere norsk kunsthistorie.

God oversikt og ledererfaring

– I Norge er man nettopp i ferd med å etablere landets første kuratorforening. I 2005 tok du initiativ til en lignede sammenslutning kalt Berlin Curators’ Jour-Fixe. Hva slags organisasjon er det?
– Berlin Curators’ Jour-Fixe er et uformelt nettverk for kuratorene som jobber i de samtidsorienterte kunstin-stitusjonene i Berlin. Tanken var å lage en plattform for faglig utveksling, inspirere til samarbeid mellom de forskjellige institusjonene, fungere som en lobbygruppe og arbeide for å synliggjøre utstillingene vi produserte blant annet gjennom å invitere internasjonale journalister til Berlin.
– Du var kunstnerisk leder for Berlin Art Forum fra 2000 til 2008. I hvilken grad er erfaringen som leder av en kommersiell kunstmesse relevant i din kommende jobb som direktør på et stort statlig museum?
– Jobben som kunstnerisk leder for en kunstmesse har gitt meg god oversikt over hva som foregår på den internasjonale kunstscenen. Det var en jobb som innebar mye reising til andre kunstmesser; dels for å få et innblikk i hva konkurrentene våre drev med, og dels for å få oversikt over interessante nye gallerier og kunstnere rundt om i verden. Gallerier er jo generelt et av de viktigste stedene å besøke, hvis man vil oppdage nye og interessante tendenser i kunstverdenen.
– Tiden på Berlin Art Forum gav meg ledererfaring, lærte meg å jobbe med markedsstrategier og store budsjetter og ga meg innblikk i kunstmarkedet, noe som har vært nyttig i min senere jobb på Hamburger Kunsthalle.

Kuratorhjerte

– La oss snakke litt om din nåværende jobb på Hamburger Kunsthalle. Hva slags utstillinger har du kuratert der?
– I løpet av de to årene jeg har vært i Hamburg har jeg kuratert fire separatutstillinger. De første utstillingene var viet to kunstnere som har jobbet intenst med arkitektur og rom. Den første var med den portugisiske kunstneren Pedro Cabrita Reis, den andre med britiske David Tremlett. Sistnevnte fylte en hel etasje med stedsspesifikke veggtegninger, noe som gav et helt nytt perspektiv på kunsthallen som arkitektonisk ramme.
– Deretter fulgte en stor retrospektiv utstilling med den kanadiske kunstneren Rodney Graham som vi lagde i samarbeid med MACBA, samtidskunstmuseet i Barcelona, og Museet for samtidskunst i Basel. Den siste utstillingen min åpnet faktisk i går (27. februar). Det er en stor retrospektiv med ungareren Attila Csörgö, også denne utstillingen er et samarbeidsprosjekt med Ludwig Museum i Budapest og Mudam i Luxembourg.
– I tillegg har jeg kuratert en rekke utstillinger med utgangspunkt i samlingene på Hamburger Kunsthalle. Disse utstillingene har vært tematiske, i motsetning til den klassiske samlingsutstillingen som ofte fortoner seg som en vandring gjennom et kunsthistorisk leksikon. Mest givende var nok arbeidet med All Art Has Been Contemporary, der tittelen var hentet fra Maurizio Nannuccis neonskilt-installasjon fra 1999, som var med på utstillingen. Utstillingen var lagt opp som en dialog mellom samtidskunst, 1800-tallsmestere og modernister fra det 20. århundret. Mange av arbeidene var hentet fra samlingen, men noe var også innlånt. Det var fantastisk å se hvor positivt publikum reagerte på en såpass hybrid utstilling der Caspar David Friedrichs malerier ble satt i dialog med Richard Longs steinsirkler. Og der nederlandske 1600-talls-interiører ble koblet opp mot Isa Genzken, Gordon Matta-Clark og Bojan Sarcevic’ arkitektoniske intervensjoner og kommentarer.

Bare fordeler

– Du har en lang og mangslungen kuratorkarriere bak deg. I hvilken grad tror du at du vil få tid til å kuratere utstillinger i den nye jobben som direktør?
– Jeg håper inderlig at jeg vil få tid til å kuratere iallfall én utstilling i året, om ikke flere. Å utvikle et utstillingsprosjekt i samarbeid med en kunstner er en av de beste jobbene man kan ha. Det gir et fantastisk kick å se en utstilling utvikle seg fra en idé til en romlig realitet. Hvis jeg havnet i en arbeidssituasjon som avholdt meg fra å lage utstillinger, ville jeg virkelig savne det.
– Under pressekonferansen nevnte du at din første jobb ville bli å sette deg inn i norsk kunst generelt og Museet for samtidskunsts samling spesielt. Hvilke fordeler og ulemper ligger det i at du komme fra en annen kunstkontekst enn den norske?
– Jeg ser i grunnen bare fordeler. Rent personlig gleder jeg meg til å gå på oppdagelsestur i samlingen og på kunst- og galleriscenen i Oslo og Norge. Å begynne å jobbe i et nytt museum innebærer å befinne seg i en outsiderposisjon, fordi du vil aldri vil kjenne hele samlingen. Ja, bortsett fra i de sjeldne tilfellene der alt er digitalisert og lagt ut på nett. Da jeg begynte på Hamburger Kunsthalle hadde man allerede laget en komplett katalog over samtidssamlingen, men bare 40 prosent av arbeidene var fotodokumentert. Så jeg måtte inn i magasinene og se «the real thing», noe som alltid er den beste måten å bli kjent med en samling på.

Fremtidens utstillingsprofil

– Har du gjort deg noen tanker om hva slags utstillingsprofil du ønsker for Museet for samtidskunst?
– Det er litt for tidlig å si noe om det. Jeg er spent på hva slags planer kollegaene mine på museet jobber med. Jeg vil selvsagt bringe med meg mange ideer og mulige prosjekter. Straks vi har diskutert disse tingene vil jeg utvikle en strategi for utstillingsprofilen på museet. Det vil være naturlig å lage utstillinger med utgangspunkt i samlingen, som samtidig setter den i en større kontekst. Vi bør også ha fremtidige ervervelser i bakhodet, og lage utstillinger med kunstnere som vi ønsker å innlemme i samlingen. Det vil uansett bli en god miks av tematiske gruppeutstillinger og separatutstillinger av både norske og internasjonale kunstnere. Jeg er også opptatt av det tverrestetiske, og vil gjerne lage utstillinger der billedkunst settes i dialog med arkitektur, musikk og litteratur. Det er en tilnærming som kanskje også kan utvide publikumsgrunnlaget. Jeg håper også at det blir mulig å gjøre mindre prosjekter for å øke utstillingsfrekvensen og fleksibiliteten til museet.
– Museet for samtidskunst har de siste årene operert ganske isolert i forhold til det som har skjedd på internasjonale biennaler og utstillinger. Har du planer om å bryte dette mønsteret gjennom samarbeid med internasjonale kunstinstitusjoner?
– Internasjonalt samarbeid er absolutt relevant, så dette er noe vi selvsagt vil legge stor vekt på. Nesten alle prosjektene jeg har gjort har vært i samarbeid med kollegaer i andre land. Jeg har inntrykk av at alle avdelingene på Nasjonalmuseet ønsker denne typen samarbeid i fremtiden, slik at museet etterhvert vil bli en naturlig deltager i det internasjonale kretsløpet av utstillinger.