• – I mine innendørs arbeider er jeg nå opptatt av å lage en atmosfære for publikum i rommet, sier Joan Jonas.

    Thor Brødreskift

Lyriske transaksjoner på Joan Jonas alter

Av: Aase-Hilde Brekke

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Når Bergen Kunsthall og Borealisfestivalen har hentet Joan Jonas (73) og hennes utstilling «Reading Dante III», tilbyr de publikum en unik mulighet til å møte en av de toneangivende avantgardekunstnere fra 1960-tallet. Det er første gang Jonas stiller ut i Norge, og Norden.

Det er mange mulige innfallsvinkler til å beskrive og introdusere Joan Jonas. Hun er kjent som en pioner innenfor videokunst og performancekunst hvor hun har arbeidet med sjangerblandinger mellom teater, dans, visuelle og auditive tablåer. Hun har blant annet jobbet med The Woostergroup som hadde utspring i Richard Schechners The Performance Group i New York.
«Reading Dante III», som er inspirert av Dante Alighieris epos Den guddommelige komedie, er et prosjekt hun har jobbet med i ulike utgaver over flere år. Det er et prosessuelt kunstverk, som så mange andre av Jonas verk, hvor gjenbruk av temaer, billedelementer og performance utvikles på stadig nye, poetiske og underfundige måter. Hun undersøker, fabulerer, leker, understreker og strukturerer.

Lesningen av Dante

I «Reading Dante III» møtes det flyktige, det tilfeldige og det strukturelle. Utstillingen er en visuell tolkning av sjelens reise gjennom skjærsilden, helvete og himmel. Det multimediale er fremtredende. To store videoflater ses frontalt når man entrer rommet, en benk er plassert diagonalt foran dem. Organiske skulpturelle former på gulvet og hengende fra taket. En laget med ståltråd og papir, to andre utformet som lyskilder, skisser malt på veggen, en videomonitor, spesialdesignete bord av stålrør hvor det ligger tegninger og collager.
Veggene er malt i en mørk grålig tone. Lydbildet varierer fra improvisasjoner med stemmer, klanger og opplesning av bruddstykker fra Den guddommelige komedie. Videoene viser glimt fra performancer og tegninger med kritt mot en sort/hvit tavle. Alt er fabulerende, poetisk og undersøkende og bruken av stemme- og lydimprovisasjoner, speil, masker, hunder og kjegler går igjen i videoene. Benken og bordene er spesialdesignet til Veneziabiennalen og rekonstruert i Bergen.

Rommet og publikum

– Kan du si noe om ditt forhold til rom? På 1960- og -70-tallet laget du flere performancer utendørs, med stor avstand til publikum. Vil du ha publikum nærmere nå?
– Et av de viktigste elementene i mitt arbeid er forholdet til rom. Enten det er det fysiske performancerommet, eller det rommet kameralinsen «ser» og rammer inn. Tidligere jobbet jeg med avstand i rom, og eksperimenterte med dette. Jeg brukte flere ulike medier i utforskningen: Nærbilder i videoen, utendørs landskap og ulike arkitektoniske rom, som kirker, klasserom og uterom. Jeg var opptatt av hvordan man kunne endre oppfatningen av rommet, blant annet ved å bruke speil.
Jonas vender tilbake til «Reading Dante III»:
– I mine innendørs arbeider er jeg nå opptatt av å lage en atmosfære for publikum i rommet. Derfor har jeg også tatt mer og mer ansvar for selve lyssettingen, og godtar ikke galleri-belysning lenger. Jeg tenker på installasjonene som hus, som publikum går inn i.

Feminisme og performancekunst

Undersøkelsen, gjentakelsen og den underliggende protesten kan kanskje fungere som beskrivelse og en rød tråd gjennom Jones’ kunstnerskap.
– Når vi ser på dine tidligere performancer, er det slående med forholdet mellom feminisme og ritualisert performance. Kan du si noe om det?
– Ja, så absolutt, begge elementer er der! Da jeg begynte med performance, ja, faktisk før jeg begynte med performance, studerte jeg religioner og ritualer i andre kulturer. Jeg reiste blant annet til Hellas, og observerte dagligdagse ritualer. Jeg var hos Hopi-indianerne, og så deres slangeritual (et ritual for regn, og for å påkalle forfedrene, journ. anm.) og jeg leste mye om ritualer i andre kulturer. Jeg ble også veldig inspirert av det japanske noh-teateret og deres bruk av masker.
– Samtidig var jeg involvert i den feministiske bevegelsen på 1960- og -70-tallet. Vi rettet blikket mot andre kulturer, og så på hvilken posisjon kvinner hadde, og hvordan de ble behandlet, så det er helt klart en sammenheng!
Koblingen mellom ritualisert performance og feminisme ble en slags en undertone, som bare var der:
– Jeg tenkte faktisk på mine tidlige performancer som et slags ritual for mitt lokalsamfunn. Men jeg prøvde ikke å gjenta et gammelt ritual, som ikke gir noen mening lenger. Og jeg var også veldig nysgjerrig på det sjamanistiske. Men jeg kan ikke kalle meg selv en sjaman, selv om en kan se at det i kunsten min er elementer av «sjamanisme». Jeg har tolket mytene og ritene på min egen måte, forteller hun.

Åpent felt

Når Jonas utforsker og binder sammen film, tekst, teater, dans og happenings ut fra sin bakgrunn som skulptør og billedkunstner, tar hun også opp tråden fra tidlig avantgardistiske impulser fra 1920- og -30-tallet. Mange kvinnelige kunstnere så på aksjoner og happenings som en del av det fremvoksende feministiske prosjekt på 1960- og -70-tallet. Norma Broud og Mary D. Garrard hevder i boken The Power of Feminist Art. The American Movement of the 1970’s history and impact (1994), at særlig kvinner fant en arena innenfor happenings, og senere performancekunst. Her kunne de utforske et felt som var uten fastlåste tradisjoner og med et stort kunstnerisk potensial, og la grunnsteinene til det vi i dag kaller performancekunst. Vi skal ikke forfølge det feministiske perspektivet ytterligere, bare slå fast at Jonas også bekrefter en slik sammenheng:
– Kvinner fant i happenings og videokunst et område hvor de kunne bli hørt!
For Jonas er performance en grunnleggende arbeidsmetodikk, hvor kroppens bevegelser og stemmen danner impulser som mange av hennes andre kunstuttrykk springer ut fra.
– Mange som startet med happenings på 1960-tallet sluttet, og gikk tilbake til tidligere kunstuttrykk. Men jeg måtte fortsette. Jeg kunne ikke la være å gjøre performance! Da happenings forsvant og utviklet seg, oppstod performancekunsten, som i dag jo er en «vanlig» og utbredt kunstart, konstaterer hun.

Struktur og abstraksjon

– Kan du selv gi en beskrivelse av ditt arbeid, noen stikkord?
– Mine arbeider er påvirket av poesi, av strukturen i poesi. I måten jeg tenker struktur og redigering, er jeg også påvirket av tidlig russisk, fransk og tysk film, og nyere dansk film.
Jonas ser på seg selv som en «imagist», en som komponerer bilder, og hun har et sterkt forhold til myter, eventyr og historier:
– Jeg gjenforteller ikke historier, men bruker mytene og historiene i eventyrene som strukturer. Jeg antar at jeg delvis er surrealistisk også. Du kan også finne en type «drømmestruktur» i mine arbeider, selv om jeg ikke jobber direkte med drømmer.
Jonas forteller at hun alltid har koreografert og planlagt hvert eneste opptak i videoene nøye, og at performancene ikke er improvisert eller oppstått ved tilfeldighet.

Samler

Hun tilføyer: – Jeg er en samler! Noen ganger er det nesten mystisk hvordan alt faller på plass.
Jonas betegner ikke sitt arbeid som politisk, selv om hun har vært opptatt av feminismen. I dag er hun mer opptatt av det hun kaller abstrakte energier og krefter på mange ulike nivåer. Dette viser seg for eksempel gjennom temaer som utstillingen «Reading Dante III» tar opp i seg: himmel og helvete, Gud, og spiritualitet.
Hun refererer ikke direkte til det spirituelle, men tror kanskje folk kan få en spirituell opplevelse i møte med noen av arbeidene hennes.
– For eksempel er Mirage (1976) et veldig abstrakt verk. Jeg vil ikke si at det var åndelig, men det handlet om lys og mørke, krefter og energier. Verket var inspirert av en reise på 1970-tallet hvor jeg bodde i en ashram (hinduistisk kloster, journ. anm.) i India. Jeg tror kunsten har et åndelig nivå, og det er et viktig aspekt ved den.
Hun knytter ikke åndelighet til noen bestemt religion eller tro:
– Jeg betrakter himmel og helvete som det samme.

Hulder

Avslutningsvis spør jeg henne om hun kjenner du til norske folkeeventyr og sagn om huldra?
– Nei.
Joan blir nysgjerrig og jeg forteller om huldra som synger så vakkert og forlokkende at mennene blir lurt inn i berget. Jeg sier jeg tenkte på huldra når jeg hørte Jonas synge i sine tidligere performancer.
– Kan jeg kalle deg ei hulder?
Jonas virker glad for metaforen, og smiler:
– Ja, det kan du godt!