• Verkene i den retrospektive utstillingen er ikke delt inn i kategorier. – I utstillingen ønsker vi å la mangfoldet av sammenhenger tre frem, sier prosjektleder Farhad Kalantary.

Atopia presenterer norsk film- og videohistorie

Av: Maria Moseng

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Utstillingen «Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge, 1960-90» tematiserer et område av norsk kunstpraksis som både har vært dårlig bevart og sparsommelig dokumentert. Den kunstnerdrevne organisasjonen Atopia har tilbakelagt år med omfattende detektivarbeid, og har i stedet for stram kategorisering valgt å la verkene fortelle historien selv.

Atopias utstilling åpner på Stenersen-museet i slutten av mars, og er den første av i alt tre faser. De neste fasene vil omfatte retrospekter fra 1990-tallet og 2000-tallet. Billedkunst har snakket med prosjektleder Farhad Kalantary som forteller at prosjektet etter hvert har fått sin egen historie:
– Da vi startet for nesten fem år siden var tanken at vi skulle ha en retrospektiv utstilling som et pågående prosjekt her på Atopia, der vi samlet verk sakte men sikkert og viste de kontinuerlig. Nå har budsjettet gått fra 50 000 til én million kroner i året, det sier noe om hvordan omfanget har økt.

Kortfilm som kunst

– Dette er et område av den norske kunsthistorien som er lite beskrevet og dokumentert, og på mange måter snakker vi om en ny historieskriving. Hvordan har dere gått frem for å få overblikk over feltet?
– Det meste her har vi funnet via forbindelser og rådgivere, for eksempel ved Norsk Filminstitutt. I tillegg har vi hatt en offisiell etterlysning som har løpt i noen år. Vi har søkt hjelp hos kunstnersentre og kunstforeninger over hele landet, og annonsert i ulike publikasjoner i håp om å finne de som eventuelt «gjemmer» seg.
– Når det gjelder 1980-tallet, så er disse folkene lettere å finne. Mange er fortsatt aktive som kunstnere, eller så er de for det meste godt dokumentert. Det er vanskeligere når det kommer til film. Mediet har en lengre historie, over hundre år, og i mange land finner vi eksperimentell film dokumentert helt tilbake til 1920-tallet. Ekvivalenten vi har funnet her, er det man i Norge har kalt «kunstnerisk kortfilm». Dette er filmer som ble vist som forfilm på kino. En del av filmskaperne som jobbet med disse på 1950- og -60-tallet ble senere kjente langfilmregissører, men mange av disse kortfilmene har aldri blitt vist i en museumskontekst. Dette er en veldig spennende del av prosjektet, at vi transporterer disse filmene inn i en kunstkontekst.

Ikke midler til restaurering

– Hvor mye materiale har dere samlet, og hvordan har dere jobbet med utvelgelsesprosessen?
– For den første perioden har vi valgt ut 65 verk og 36 kunstnere fra et materiale på omkring 110 verk, så på mange måter var det en overskuelig størrelse. Utfordringen med denne perioden har imidlertid vært selve overføringen av verkene. Vi mottok arbeider i mange forskjellige formater, og av en eller annen grunn var ressurser til overføring ikke noe vi hadde kalkulert med i forkant. Vi tenkte vel at mye kanskje var digitalisert allerede. Men dette ble en stor utgift, og ikke minst, en tidkrevende prosess. Det har gjort at vi ikke har vært i stand til å reparere verk som har hatt skader. Spesielt når det gjelder video er det mye som er gammelt, brukt og skadet. I noen tilfeller vil man kunne se hopp eller analoge svikter, det vi i digitale termer kaller pikselering.
– Er det noe som er så skadet at det er tapt?
– Det er noen verk vi ikke har klart å overføre, men jeg vet ikke om man kan si at de er tapt. De er jo fortsatt der. Vi har for eksempel ett videoverk der jeg i første omgang har klart å få ut noen stillbilder. Vi vil jobbe med å digitalisere verket bit for bit, så mye vi klarer, fram til utstillingen.

Spoler ikke tiden tilbake

– Når det gjelder visningen av verk, hvordan forholder man seg til originalformatene og -uttrykket? Kan man for eksempel vise en video fra 1970-tallet på flatskjerm?
– I utgangspunktet er det ikke mulig for oss å vise verkene i analogt format, så alt må digitaliseres. Vi lever jo i en annen tid, og gallerier og museer er ikke vant til VHS-bånd lenger. Men jeg vet ikke hvordan disse VHS-båndene gjør seg på en plasmaskjerm, så vi prøver å finne gammeldagse monitorer for noen av verkene. I tillegg håper vi å kunne vise noen 16 mm-filmer i filmformat.
– På denne måten er det ikke en historisk utstilling. Vi vil ikke spole tiden tilbake til 1980-tallet, men arbeider fra denne tiden vil bli rekonstruert basert på våre muligheter i dag. Vår måte å se på, vår måte å forstå på, og vår teknologi.

Historie uten kategorier

– Hvordan kommer dere til å stille det opp? Bruker dere kronologi eller kategorier, for eksempel?
– Hvis vi overhodet lager noe system, blir det i så fall alfabetisk. En konseptuell kategorisering virker ikke riktig for denne utstillingen, og kronologisk er ikke mulig. Jeg tenker at historien ikke trenger kategorier. Historien er menneskeskapt, og det er kategorier også. Mange kunstnere vil selv være imot kategoriene de er plassert i. Vi vil heller fokusere på hver kunstners individualitet. Selvfølgelig vil det være mange forbindelser mellom verkene, men slik håper vi å la mangfoldet av sammenhenger tre frem.
– Men det finnes en kategori i denne utstillingen, og det er «norsk». Det er vel noe dere har vært nødt til å definere?
– Jo, det er selvfølgelig et interessant aspekt. Mange av kunstnerne er norskfødte, men produserte verkene sine i utlandet. De har ikke mye å gjøre med de norske referanserammene for kunst, og er mer i dialog med la oss si videokunsten i New York i denne perioden. Kan vi kalle det norsk? Noe av det vi jobber med i dette prosjektet, er ideen om referanser. Vi stiller spørsmålet om det er mulig eller relevant å lete etter lokale referanser.
– Men å definere hva som er norsk, er ikke helt mitt område. Selv blir jeg betegnet som norsk kunstner i utlandet, men utenlandsk kunstner her. Eller Jeremy Welsh som har vært en pilar i norsk videokunst. Han etablerte seg som videokunstner på 1980-tallet i England, men jeg vil si at han i dag på flere måter er mer norsk enn deg.
– Både film- og videokunst er en type kunstuttrykk som vanskelig lar seg kategorisere i nasjonalitet. Derfor er det en utfordring å lete etter videokunstpionerer i Norge. Det er verdt å spørre seg om man kan bruke denne termen om en kunstner i Norge som lagde video i 1980, når man i England og USA hadde jobbet med kunstvideo siden 1960- og -70-tallet.

Den tidlige norske videokunstscenen

– Hvordan har den tidlige scenen for norsk videokunst vært?
– Henie-Onstad Kunstsenter, Galleri F15 og Museet for samtidskunst hadde noen utstillinger på 1980-tallet. Jorunn Veiteberg og Arild Boman var viktige i organiseringen av flere av videoutstillingene som fant sted i Oslo-området i denne tidlige perioden. I Trondheim hadde man blant annet gruppen «nye ALLE FEM», med Terje Munthe, Oddvar I.N. Daren, Audun Sørsdal og Lars Paalgard. I Stavanger «Art Attack», med Randy Naylor og Pia Myrvold. Når det gjelder film, var «Gruppe Elg» viktig i Oslo-området. I tillegg har vi Ola Solum og Ed Epstein, som laget en av 1960-tallets mest minneverdige filmer, Toget (1966), og Anja Breien og Espen Torstensens samarbeid, Gamle (1975).
– Det typiske for mange av arbeidene fra 1960- til -80-tallet er at de er samarbeidsprosjekter. Underveis i innsamlingen av arbeider har dette budt på utfordringer – etter at vi først har trodd vi har funnet kunstneren, oppdager vi at vi bare hadde funnet en av flere.
– Hvor mange av utstillingens 36 kunstnere er representert i samlingen til Nasjonalmuseet?
– Ikke mange. En del av videokunstnerne vi stiller ut er fortsatt velkjente kunstnere som jobber aktivt i dag. Og vi har «usual suspects» som Marianne Heske, Kjell Bjørgeengen og Kjartan Slettemark. Ut over det har vi blant annet med Pål Bang Hansen, som har laget noen interessante kortfilmer. I tillegg er Rolf Aamodt en spennende skikkelse, som er representert ved tre verk, blant annet Evolution (1966), bevegende tegninger i filmform med musikk av Arne Norheim. Det ble vist på NRK i 1968, og man sier det var det første kunstverket som ble vist på tv i Europa.
– Hva med det nye initiativet fra Kulturrådet, som nylig har utlyst et pilotprosjekt for et nytt nasjonalt videoarkiv – betrakter dere denne utstillingen som en søknad?
– Vi kommer til å søke, fordi enten vi liker det eller ikke, så er vi involvert. Men jeg betrakter ikke selve utstillingen som søknadsmateriale. Det er heller motsatt, arkivet kommer som et sideprodukt av denne utstillinga.
– På et tidspunkt hatet jeg ideen om å jobbe med et nasjonalt videoarkiv. Jeg er jo ikke arkivar, jeg er kunstner. Men nå står vi med begge beina i det. Noen ganger kan man ikke flykte fra ansvaret. Jeg synes Atopia er en naturlig kandidat for prosjektet og det vil være en logisk videreføring av Atopias aktiviteter.