• Illustrasjon: Stein Nerland

Tema: Heldig og fattig – den visuelle kunstneren i Norge

Av: Lise Stang Lund

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Visuelle kunstnere i Norge blir fortalt, og forteller hverandre, at vi bor i verdens beste land for kunstnere. Vi har stipendordninger som kunstnere i andre land misunner oss. Likevel ligger vi gang på gang på en inntektsmessig bunnplassering, selv langt under andre kunstnergrupper her til lands. Hvordan kan vi som er så heldige, være så fattige?

Løsningen ligger i tallene. Statsbudsjettet bærer i seg et oppsiktsvekkende og lite kjent bilde. Der står det svart på hvitt at den norske stat bruker tre ganger så mye på å støtte scenekunsten som den visuelle kunsten, og nesten dobbelt så mye på musikkfeltet. I rene penger bruker Staten over en milliard mer på å støtte scenekunsten enn den visuelle kunsten i 2011.

Tallenes tale

Støtteordningene som kanaliseres via Norsk kulturråd, bekrefter dette bildet. Prosjekter innen billedkunst og kunsthåndverk støttes med 28 millioner kroner i 2011, mens andre kunstfelt ligger mellom 84 og 155 millioner. Her anses det åpenbart som rett og rimelig at man støtter de andre kunstfeltene med tre til seks ganger høyere beløp. De statlige stipendordningene, som ligger i et annet kapittel i statsbudsjettet, og hvor visuell kunst er sterkt representert, er ikke i nærheten av å kompensere for disse forskjellene i finansieringsnivå.

Og hva har skjedd under det ellers fantastiske Kulturløftet? Et løft som hevet kulturbudsjettet fra fem til nesten 8,5 milliarder på fem år? Når man går inn i tallene, er bildet entydig: Bedrede produksjonsvilkår for visuell kunst er ikke del av storsatsningen, og skjevhetene i finansieringen av kunstfeltene er forsterket. Mens billedkunst, kunsthåndverk og kunst i offentlig rom fikk en total økning på 109 millioner, var økningen på musikkfeltet 468 millioner og for scenekunsten 661 millioner. Det er lett for alle å se hvor tidligere kulturminister Trond Giskes hjerte lå.

Utøvende og skapende

Det er de store institusjonene som drar de virkelig store pengene i statsbudsjettet. Av de 1,6 milliardene som i år går til scenekunst, er kostnaden til de fire store nasjonale scenene; Den Norske Opera & Ballett, Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Nationale Scene, alene nesten 900 millioner. Tar vi med de regionale teaterscenene, er prislappen samlet over 1,2 milliarder. Institusjonene får i alt 75 prosent av den totale bevilgningen. Innen den visuelle kunsten, er forholdstallene tilsvarende.

Det er i denne forbindelsen viktig å ha klart for seg de grunnleggende forskjellene mellom utøvende og skapende kunst. En vesentlig andel av bevilgningene til institusjonene på det utøvende feltet dekker honorarer til kunstnere og midler til kunstproduksjon, noe som i fagterminologien er kjent som indirekte kunstnerstøtte. Slik fungerer det ikke på det visuelle kunstfeltet som dermed skiller seg fra de utøvende feltene, ved at svært lite kunstnerstøtte kanaliseres via institusjonene. Per i dag er den kunstproduksjon som finner sted innenfor rammene av offentlig støttede institusjoner i liten grad finansiert.

Et hederlig unntak er utsmykkingsfeltet, hvor Kunst i offentlige rom (KORO) over statsbudsjettet mottar en egen bevilgning som går til kunstproduksjon og honorarer. Dette gjør, sammen med bidrag fra Statsbygg, fylker, kommuner og andre oppdragsgivere, at utsmykkingsvirksomheten til norske kunstnere kan anses som fullfinansiert og dermed i prinsippet grunnleggende sunn.

Utstillingsproduksjonen

Det er arbeidet med utstillings-produksjon som er det store problemområdet. Her finnes flere mindre ordninger som utstillings-vederlag, utstillingsstipend, prosjekt-støtten via Kulturrådet og enkelte innkjøpsordninger, men finansieringen av kunstproduksjonen på utstillings-feltet er og blir småpenger. Selve utstillingsstipendordningen er for eksempel på knappe 3,8 millioner årlig.

Men hva med utstillingsvederlaget? Det er interessant nok ingen som vet hvor stort utstillingsvederlaget er, siden institusjonene ikke har rapporteringsplikt på dette. Sist gang Kulturdepartementet (KUD) gjorde et anslag på omfanget av utstilling-svederlaget, kom man imidlertid frem til om lag fem millioner kroner. Kunstmuseene og ymse andre statsstøttede utstillingsinstitusjoner har en samlet bevilgning på 430 millioner. Utstillingsvederlaget utgjør dermed én prosent av den samlede bevilgningen. Denne ene prosenten er altså den eneste faste statlige finansieringen av den sentrale innholdsproduksjonen i disse institusjonene.

Svake institusjonelle strukturer

Billedkunstnere og kunsthåndverkere befinner seg i en dobbelt skvis. For det første er det visuelle kunstfeltet det absolutt dårligst subsidierte, og for det andre er de institusjonelle strukturene svakest her. Men hvordan kan det ha blitt så skjevt, og hvorfor har ingen tematisert disse skjevhetene? Jeg har tre forslag til mulige årsaker.

Den første mulige begrunnelsen er at dagens støtteordninger baserer seg på en forståelse av utstillinger som en salgsarena: Kunstneren tjener penger på arbeidet med en utstilling hvis salget er godt. Denne forståelses-rammen er utdatert, om den noensinne har vært gyldig. Billedkunstnere og kunsthåndverkere skaper utstillinger med dette mål for øyet: å iscenesette en viktig opplevelse for dem som kommer inn i gallerirommet. Utstillinger er primært en opplevelses-arena for publikum. Denne arenaen kan dessuten skilte med gode besøkstall, også sammenlignet med andre kunstfelt.

Den andre årsaken er av institusjonell karakter. Av naturlige årsaker blir ikke visuelle kunstnere fast ansatt ved institusjonene som kunstnere, og dermed får ikke denne yrkesgruppen ta del i samfunnets velsmurte systemer for lønnsfor-handlinger. Det at de utøvende feltene har hatt et klart innslag av faste ansettelser, har bidratt til et mer normalt lønnsnivå for alle i bransjen. Dette har igjen har hatt den effekt at institusjonene har gjort krav mot KUD for å dekke økte lønns- og pensjonskostnader.

Den tredje mulige årsaken er den mest ubehagelige for oss i kunstnerorganisasjonene. Det har åpenbart ikke vært noe reelt trøkk fra kunstnerne eller kunstner-organisasjonene mot institusjonene for å finansiere den kunstproduksjonen som skjer innenfor institusjonenes rammer. Og uten et slikt trøkk med honorarkrav fra kunstnerne, kommer det ikke noe trøkk fra institusjonene videre opp på myndighetsnivå.

Rotfestet kultur for gratisarbeid

Så kan man spørre seg hvorfor det ikke har kommet noen klare krav til institusjonene fra kunstnerhold. En åpenbar grunn må være at situasjonen er permanent, at vi som kunstnere ikke har evnet å tenke oss en annen virkelighet. Det er uten tvil en godt rotfestet kultur for gratisarbeid i feltet, og dette gjennomsyrer både utøverne og institusjonene.

Kunstnerorganisasjonene på sin side har brydd seg mest om å forsvare isolert sett gode stipendordninger, og har ikke villet se denne problemstillingen. En annen underliggende årsak kan være at samtlige kunstnerorganisasjoner på det visuelle feltet drifter sine egne statsstøttede visningssteder. Vi i organisasjonene sitter derfor på begge sider av bordet, og vet at høyere utstillingsvederlag og -honorarer vil gjøre en hardt presset økonomi i galleriene enda vanskeligere.

Unik tid

Huitfeldts beslutning i sommer om at KUD skal skrive en stortingsmelding om visuell kunst er intet mindre enn historisk. Aldri før har departementet foretatt en slik omfattende gjennomgang av feltet. Dette kan også sees som det første konkrete resultatet av samarbeidet mellom de fire organisasjonene Norske Kunsthånd-verkere, Norske Billedkunstnere, Forbundet Frie Fotografer og Samisk kunstnerforbund. I april i fjor sendte vi en felles anmodning til KUD om å lage denne stortingsmeldingen de nå er i gang med.

Norske Kunsthåndverkere har bedt om at den forestående stortings-meldingen ser på skjevhetene i forhold til grunnleggende strukturer og finansieringsnivåer, og at det skisseres løsninger som kan rette opp disse skjevhetene. Det finnes flere mulige løsninger, men disse prinsippene er for oss det viktigste: Den kunstproduksjonen som skjer innenfor rammene av offentlig støttede institusjoner skal finansieres, og kunstnerne skal honoreres for det de leverer til det offentlige kulturtilbudet. Visjonen er klar: Vi vil ha slutt på gratiskulturen på feltet. Dette krever hard innsats fra alle parter, både myndigheter, kunstinstitusjoner og den enkelte kunstner. Med visuell kunst på dagsorden akkurat nå i departementet, har vi en unik mulighet til å få skapt en ny virkelighet for de visuelle kunstnerne i Norge.