Fint prosjekt i uforløst format

Av: Synnøve Vik

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Hvordan dokumentere kunstnerisk utviklingsarbeid? Jon Arne Mogstad er professor i maleri ved Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB), og avslutter sin tid ved programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid med boken El Greco Revisited.

Boken er en del av en serie internasjonalt fagfellevurderte bøker som skal bidra til debatt om og utvikling av samtidig visuell kunst og kunstformidling.
Det kan være en utfordring for kunstnere å skulle skrive om sin egen kunst og sin kunstneriske prosess. Samtidig har slike tekster nærmest blitt et nødvendig tillegg, også for kunstnere som ikke bedriver diskursiv kunst. El Greco Revisited stiller seg i en fri posisjon mellom kunstnermonografi og utstillingskatalog. Likevel kan man savne strammere redigering.
Mogstad skriver sin egen kunsthistorie i en personlig tekst om sine inspirasjonskilder, fra Vermeer til populærkultur. Han skisserer kunstteoretiske diskusjoner rundt maleriet fra 1960-tallet til i dag, og plasserer seg selv i disse. I 2005 begynte Mogstad på en serie malerier inspirert av senrenessansemaleren El Greco hvis arbeider han ser som «abstrakte malerier med figurative elementer».
Boken er rikt illustrert, men bildene får stort sett stå ukommentert. De enkelte bildene kunne med fordel ha blitt diskutert mer inngående. I et essay av Mikkel Bogh, rektor ved Det Kongelige Danske Kunstakademi, får vi derimot en lesning som sammen med Mogstads egen beretning, åpner opp dialogen med El Grecos malerier. På slippfesten på KHiBs eget visningsrom Rom8 ble et sentralt verk vist: triptyken Christmas Card From a Hooker in Minneapolis (after El Greco and Tom Waits) 2004-2008. Bogh peker på et sterkt trekk ved Mogstads malerier: De balanserer tilsynelatende uproblematisk mellom perseptuell intimitet og konseptuell distanse. Dette kommer til uttrykk i El Greco-serien, et forsøk på å kommunisere med El Greco både gjennom kunstnerens eget blikk og praksis, og gjennom et slør av de siste 50 års bildekultur og reforhandlinger av maleriets muligheter. Resultatet er et problematiserende gjensyn, en kakofonisk vekselvirkning mellom inntrykk. Bogh ser ingen tydelig signatur i Mogstads malerier. Han mener at hvert verk er en konstellasjon som kun finner sted en gang, men som likevel kommuniserer med den stadig foranderlige konteksten som er vår visuelle kultur. Slik oppfinnes maleriets språk stadig på nytt.
Boken er lettlest og fungerer som en fin, kunstformidlende inngang til Mogstads kunst. Samtidig er publikasjonen verken særlig debattskapende eller kunstfaglig tung. Dette kan også vise seg å bli paradokset ved KHiBs bokserie.