• Hanne Lydia O. Kristoffersen: Survivor, 2010. Foto: nyebilder.no

Avsløret, tildekket, åpen og hemmelig

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Det er lett å fascineres av Hanne Lydia Opøien Kristoffersens fotorealistiske bilder. Detaljene i tålmodige streker av fargeblyanter på svart papir er en fryd for øyet. Det er allikevel ikke selve teknikken som gjør utstillingen på Gråmølna interessant.

Kristoffersen viser i hovedsak to serier med selvportretter. Portrait of a young woman, aged 23 at the time henleder ved første øyekast til Hollywood-stjerner på 1940-tallet, men enda mer til unge, sinte kvinner på gatene i dagens Midtøsten. Denne kvinnen er tildekket hverken av hijab eller skaut, men av underbukser av merket «true identity», som egentlig er ment å skjule mannlige kjønnsorgan! Den kvisete, unge kvinnen formelig sniffer inn kjønnslukten, ser deg rett i øynene og speiler seg i sin androgyne identitetslek: Du får ikke lov til å definere meg!
I følge tradisjonell islam, og kristendom, skal kvinnen dekke seg til for å hjelpe mannen. Hun må sette den moralske standard for å skape et avseksualisert offentlig rom. Det vestlige verdigrunnlag bygger på «den seksuelle revolusjon» og ser tildekking som frihetsberøvelse. Språklig snakker vi om avkledning som metafor: «den nakne sannheten».
Meyda Yeğenoğlu hevder i sin tekst «Colonial fantasies» at den orientalske/muslimske kvinnen blir gjort til objekt både fra sin egen patriarkalske kultur, men også fra den vestlige sekulære – som hevder at bare ved å kle av seg kan hun bli fri. Å «avsløre» henne gjør henne observerbar, og manipulerbar. Men betydning endrer seg i forhold til den posisjonen man ser fra. I dag bruker unge, norske muslimske kvinner, som aldri har levd under et strengt regime, hijab som positiv identitetsmarkør: Du får ikke lov til å definere meg!
I serien Belonging er kvinner også tildekket, men her av luer, skjerf og termodresser. Slik hjelper de å skape et avseksualisert offentlig rom? Kristoffersen viser også tre tekstlige videoer, som underbygger utstillingen som kvinne- og selvportrett. En video handler om den nordnorske natur: Kvinner som banner og ser deg rett i øynene, om midnattssolen som gjør deg ør og om kulden som ikke vil slippe taket. Har ikke det nordnorske også blitt utsatt for det samme eksotiserende blikk tilsvarende orientalismen? Hvilken form for kulde er det de egentlig søker beskyttelse mot? Dekker de seg til for det patriarkalske blikket, eller for oss, publikum og vårt vurderende blikk?
Samtiden bærer preg av åpenhet. Vi blogger og twitrer og legger ut våre liv på Facebook, mens Wikileaks legger ut graderte dokumenter på nettet. Dette er med på å skape revolusjon i Midtøsten, men i tillegg gjør det oss alle observerbare og manipulerbare. Anonymitet blir en luksus for de få.
Gråmølnas vinduer, museets ansikt, er tildekket av gardiner som hindrer innsyn fra gata. Vil du se utstillingen må du gå inn. Men selv da ligger den der i lag på lag og kan ikke helt avsløres.