• Fra Brigitte Waldachs installasjon Antichrist

    Stavanger kunstmuseum

Appropriasjon i rødt

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Rødt, rødt, rødt - alt hun gjør er rødt. Rødt som blod og kjærlighet, rødt som lidenskap, og som blindt raseri!

Tyske Brigitte Waldach er født i 1966, hun har studert under Georg Baselitz i Berlin. Waldachs kunst har både minimalistiske og ekspresjonistiske trekk, i det hun kombinerer en enkel, nesten abstrahert linjeføring med figurative momenter som ofte har episke kvaliteter. I utstillingen Fall viser hun en rekke vakre, store gouacher på håndlaget papir og en installasjon.
Installasjonen Antichrist (2011) er utvilsomt utstillingens hovedverk. I dette arbeidet går Waldach eksplisitt i dialog både med Lars von Triers film Antikrist (2009) og Nietzsches tekst Der Antichrist (1888/-95).
Alle som har sett Triers film vil kunne kjenne igjen dette bildet: En nesten ugjennomtrengelig skog, midt i skogen en liten hytte. Vegger og tak dekket av blod, en rød dam sprer seg utover bakken, som i dette tilfellet er museets hvite marmorgulv. Waldachs skog er tegnet i oppriss rett på veggen, trærne fortsetter inn i utstillingsrommet i form av røde snorer og tau som henger ned fra himlingen. Noen av tauene har store knuter, som for å illustrere at de ikke utelukkende har til hensikt å forestille trær. Man kunne kanskje ha forstått dem som symboler på fortellingens røde tråd, men en rød tråd rett til himmels – hva skulle vel det være godt for? Så er det vel heller renneløkker vi ser?
I skogen skimter vi først en kvinne som holdes bakfra av en mann, og deretter en ensom kvinne, nesten gjemt innimellom buskaset. De to figurgruppene peker mot filmens berømte kastrasjonsscene, hvor filmens kvinnelige hovedperson lemlester seg selv. Innimellom tauene henger religiøse symboler som pentagrammer, heksagrammer og korsformer. Forbindelsen til Nietzsche antydes, men utforskes ikke videre.
Den britiske kunstneren Cornelia Parker har en gang uttalt følgende: En installasjon er en feminin kunstform. I motsetning til et monumentalt kunstverk er en installasjon åpen og inkluderende, den tilbyr flere fortolkningsperspektiver og skaper en flytende, relasjonell atmosfære. Den er knyttet til en antihierarkisk måte å tenke på, en tenkning uten sentrum.
Etter å ha laget Antikrist ble Trier anklaget for misogyni, selv hevdet han at filmen var feministisk. Waldachs feminisme kan leses både i verkets form og symbolbruk. Formmessig, jamfør Parkers forståelse av installasjonen som en feminin kunstform, og i symbolbruken gjennom Waldachs svært bevisste bruk av rødt og hvitt – kjærlighet og uskyld, blod og renhet, hat og død. Slik kan vi si at rødt og hvitt er knyttet til den doble forestillingen om kvinnen som hore og madonna.
Brigitte Waldach har uten blygsel annektert essensen i Triers film, og det er derfor på sin plass å spørre om hva som er hennes spesifikke bidrag til denne fortellingen. Slik jeg ser det er styrken i Waldachs arbeid hennes evne til å skape en voldsom intensitet innenfor en restriktiv ramme, hennes ekspressive minimalisme får hele utstillingsrommet til å dirre. Waldach har etter min mening gitt oss en rå, men samtidig uhyre raffinert appropriasjon av Antichrist.