Store endringer i nordisk kulturpolitikk

Av: Jon Øien

Publisert:

Utgave: 7/2006

Del: 

Fra nyttår er det nordiske kulturlandskapet endret. NIFCA, Sleipnir, Dalsåsen og Skandinavisk forening i Roma og et titalls andre institusjoner blir strøket som egne poster på det nordiske kulturbudsjettet. Midlene samles i tre nye programmer: Et mobilitets- og residensprogram som er åpent for alle kunstarter, et program for nordisk kunst- og kultursamarbeid og et program for utvikling av dataspill for barn.

I vel 30 år har nordiske kulturinstitusjoner og -komiteer kunne leve sine egne liv. Så selvstendige var institusjonene blitt at politikerne etter hvert følte en viss avmakt: de var misfornøyd med små styringsmuligheter, og mente at de mange små enhetene ga lite synlighet for en felles nordiske kulturpolitikk. Jakten på en forenkling av strukturen begynte for alvor da veksten i de nordiske budsjettene stoppet opp for noen år siden. Politikere som er vant til å ha friske penger til nye prosjekter, gikk på leting etter besparelser. Da budsjettekspertene påpekte at oppdelingen i mange, små enheter medførte at 40% av kulturmidlene gikk til administrasjon, signaliserte politikerne at nå var tiden for sammenslåinger også kommet til de nordiske institusjoner.

Kulturråd uten fagutvalg

I den første utredningen fra 2004 ble det foreslått at ti nordiske institusjoner og komiteer skulle erstattes av et felles kulturråd, supplert av fagutvalg à la Norsk kulturråd. Men kulturministrene ville ha en enda enklere modell. Etter nye utredningsrunder ble det i november 2006 bestemt at midlene som de ti institusjonene har disponert, skal fordeles av tre tverrfaglig sammensatte komiteer med til sammen 19 medlemmer, punktum. De 19 komitémedlemmene skal være sakkyndige, dvs. kunstnere, kulturarbeidere og andre representanter for kulturlivet. Hvert av de fem nordiske land vil være representert med to-tre medlemmer, i tillegg kommer representanter for Åland, Færøyene, Grønland.
Kulturdepartementene i de enkelte land legger fram forslag på kandidater. Endelig sammensetning av komiteene blir bestemt i Ministerrådet etter forarbeid fra en komité bestående av embetsmenn fra de ulike nordiske land.

Hvor lang er armlengdes avstand?

Nedleggelsen av NIFCA – og flere tilsvarende organisasjoner på andre kunstområder – ble møtt med et unisont rop fra kunstnerhold om at omleggingen til programstyring med politiske handlingsprogrammer truer et hovedprinsipp i nordisk kulturpolitikk, nemlig at det skal være «armlengdes avstand» mellom politikernes beslutninger og fagekspertenes vurderinger. Politikerne på sin side mente avstanden mellom politikk og fag hadde blitt for lang i det gamle systemet – vesentlig lengre enn en armlengde.
I de vedtak som ligger til grunn for forandringene, slutter politikerne seg til prinsippet om armlengdes avstand. De kunstneriske valgene skal fortsatt foretas av sakkyndige. Programstyringen vil få en åpen form, og man vil ikke detaljstyre komiteene. Politikerne har i tillegg lagt opp til at kunstnere, kulturadministratorer, politikere og embetsmenn hvert år samles til et årlig møte om den nordiske kulturpolitikken, kalt Nordisk Kulturforum.

Makt på færre hender

Antall komitérepresentanter er betydelig redusert slik at komiteene ikke vil ha plass til mer enn én eller to fra hvert kunstområde. Representantene vil altså bli alene om beslutningene innen sitt fagområde. Komiteene kan ligne sammensetningen av Norsk kulturråd, men den enkelte representant vil ikke ha noe fagutvalg å støtte seg til. Forenklingen betyr at makt samles på færre hender og at tiden til saksbehandling skjæres ned. Hyppige utskiftinger av komitémedlemmer vil gi større mangfold, men mindre kontinuitet.
For Norges del tyder mye på at departementet vil fremme forslag på sakkyndige på samme måte som i de senere år, dvs. uten at fagmiljøene trekkes inn på noen formell måte. Denne framgangsmåten er ikke i tråd med prinsippet om armlengdes avstand slik de andre nordiske landene forstår og praktiserer det, der spiller kunstnerorganisasjonene og andre sentrale organisasjoner en selvstendig rolle ved oppnevningene. I Norge har departementet i de senere år foreslått museumsdirektører til NIFCAs styre. I tråd med denne praksis er Norge nå representert med en koordinator fra OCA i den nye mobilitetskomiteen. Alle de andre landene har oppnevnt utøvende kunstnere og/eller kuratorer til den samme komiteen – Danmark har for eksempel oppnevnt komponistforeningens formann.

Besparelse gir mer penger til kunst

Omorganiseringen innebærer en besparelse innen administrasjon. Det vil frigjøres midler, som flere vil få glede av.
En stor forandring er at de midlene som NIFCA og de andre nedlagte institusjonene disponerte til utstillinger, bøker og informasjonsvirksomhet nå legges i en pott som institusjoner, organisasjoner og enkeltkunstnere kan søke midler fra. Denne potten vil være programstyrt, det vil si at politikerne hvert tredje år foretar en hovedprioritering (jfr. EUs kulturprogram).
Det er lagt opp til en økning i midler til reiser og gjesteateliervirksomhet. Når det gjelder gjesteatelierer innebærer det nye systemet en desentralisering. Det blir nå opp til det enkelte sted å velge ut kunstnere. Hensikten er å sikre et mer «skreddersydd» møte mellom gjesteatelier og kunstner.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Hva mener du om den nye nordiske organiseringen?

Jørn Mortensen, informasjonsrådgiver i Utsmykkingsfondet og varamedlem i det avtroppende NIFCA-styret
– Reformen er i tråd med tidens tendens til nedbygging av faglige knutpunkter. De nye strukturen gir ikke garantier for at bra prosjekter fanges opp, og sikrer ikke at faglig kunnskap akkumuleres. Det kan være gode argumenter for at en større del av pengene går direkte til kunstproduksjon enn det gjorde i NIFCA, men denne reformen går for langt den andre veien og vil skylle barnet (les fagkunnskapen) ut med badevannet. Den sterke satsingen på tverrfaglighet er også en del av politisk korrekte strømninger, i virkeligheten fungerer jo de forskjellige fagområder ganske atskilt.

Sonja Wiik, direksjonsmedlem Kunstnernes Hus, prosjektleder NIFCA (1997-2000)
– At kunstnerne etter den nye modellen skal søke direkte til gjesteatelierstedene kan ha sine fordeler, det hendte jo tidligere at mottakerstedene ikke helt skjønte hvorfor enkelte kunstnere hadde søkt til deres sted. I det gamle systemet fikk ikke residensene penger fra NIFCA, men de så det som en fordel å få tildelt kunstnere fra en sentral søknadsinstans. Stedene slapp å annonsere, og trengte heller ikke å ha et eget kompetent organ for å velge ut kunstnere. Mindre steder vil i det nye systemet kunne ha problemer med å få et utvelgelsessystem som holder et høyt nivå. På NIFCA hadde man bygget opp en nordisk kunstnerdatabase – det er synd at denne databasen nå går tapt.

Elisabet Gunnarsdottir, direktør Nordisk Kunstnarsenter Dalsåsen (NKD)
– Jeg er glad for at Nordisk Ministerråd fortsatt satser på NKD som et «produksjonssenter». Gjennom det nye programmet får NKD fortsatt midler til produksjon og kan satse videre på en prosessorientert virksomhet der kunstnerne kan eksperimentere med ideer og materialer. – Kompetanse er et nøkkelord i den videre driften. Hittil har senteret vært så heldig å få meget kompetente styremedlemmer fra hele Norden. Vi må klare å holde den faglige kompetansen i styret på samme nivå, hvis vi fortsatt skal spille samme rolle og kunne opprettholde og videreutvikle vårt nettverk. Det oppleves som litt usikkert nå, men vi håper at det norske kulturdepartementet, som også er en stor bidragsyter og støttespiller, er med på å sikre dette.

Tone Hansen, stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo
NIFCA var en viktig node i et kunstfaglig samarbeid og utgjorde et møtepunkt mellom institusjonene som muliggjorde prosjekter utenfor de store aktørene. Leser man begrunnelsen fra Nordisk Ministerråd så er det uttalt at politikerne vil ha større styring med innhold og form på kulturutvekslingen, men argumentasjonen er at reformen gjennomføres for å matche kulturens utvikling. Dette er rent spill for galleriet. Leser man ordlyden i innledningen fra Ministerrådet er det begreper som nyskapende, innovativ og konkurransefremmende som beskriver nytten av utvekslingen. Ministerrådet påstår at kunsten har blitt tverrfaglig. Jeg er uenig. Den kan være tverrfaglig, men er ikke det i prinsippet. Ballet, teater, opera, billedkunst, er fremdeles atskilte størrelser med svært ulike tradisjoner. Det er lett å anta konsekvensene av så få medlemmer i en komité. Det er lett å anta konsekvensene av at det nå er allerede eksisterende nettverk og lokale institusjoner som skal få støtte. Vi får bare håpe at den samme bølgen ikke treffer Kulturrådet i Norge.

Eivind Slettemeås, styreleder UKS
– Den nye strukturen for nordisk kultursamarbeid har en ubetinget positiv effekt for kunstnere og produksjonsmiljøer, med større tilgjengelighet for flere aktører. Men det nye forslaget med ad hoc nedsatte utvalg av fagrepresentanter sørger kun for overfladiske faglige kriterier. Sammensetning vil skje på tilfeldig grunnlag, med oppdrag å iverksette og implementere tematiske ufokuserte programmer fra embetsnivå. Holdningen til kunst er den samme som vi har sett på hjemmefront de siste årene; en særs impotent mix av formynderstat og nyliberalisme. En indikasjon på at modellen mangler feste i realitetene, er at den åpner for støttetildelinger til kommersielle aktører.
– Jeg tror flere ting peker på at endringene er en kortvarig trend. Fokus på kvalitet innen kunst forutsetter langsiktig satsning og kontinuitet. Det kreves bl.a. et dedikert apparat rundt dette, som de tidligere autonome institusjonene representerte. Nå vil det være søkerne selv, enkeltpersoner og nettverk som utgjør apparatet. Det kan bli en hårfin balansegang mellom amatørisme og profesjonalisme, der Ministerrådet vil ha problemer med å synliggjøre egne satsningsområder. En reaksjon vil kunne være at man langsomt bygger opp igjen det som nå er fjernet med et pennestrøk.