• Morten Traavik: Borderlines

Arktisk relevans på kartet

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Første uke i februar braste for åttende gang den kulturpolitiske festivalen Barents Spektakel gjennom det knatrende islaget i Kirkenes. Arrangørene Pikene på broen ønsker med festivalen å behandle aktuelle problemstillinger relatert til Barents- og nordområdene, gjennom blant annet kunst, teater, seminarer og konserter.

Festivalen som sosial møteplass er minst like viktig, og gjennom festivalens fem dager var miljøet internasjonalt, særlig var russiske utøvere og journalister imponerende velrepresentert. Nærheten til Russland er i det hele tatt svært merkbar og akutt her, grensepass og delelinjeavtalen i Barentshavet var for eksempel store snakkiser i denne nokså enestående kulturproduksjonen. Arrangementet er i sin helhet sympatisk, høyst interessant, sømløst og variert sammensatt. Det oppleves rett og slett som viktig, utover kunstfeltet som snever kategori, og bidrar til økt kunnskap om premisser for kultur og kontakt i nord.

Kartet som tema

Årets festival bar tittelen «Mind the Map». Sentrum/periferi-tenkning var som forventet konstant underliggende i festivalprogrammet, men gledelig nok frigjort fra enhver unnskyldende patos. Festivalen gjorde perspektivet friskt og nærværende, uten at dette kan lokaliseres i kunsten alene.
Også festivalutstillingen bar tittelen «Mind the Map» og var kuratert av Pikene på broen, med kunstnerisk leder Luba Kuzovnikova i spissen. Deltagende kunstnere var norske Morten Traavik, italienske Stefano Cagol og russiske Olga Kisseleva, som alle hadde hatt residencies i Kirkenes og var invitert til å forholde seg til grensetematikken. Tematikken som prisme var kanskje litt for opplagt og ensidig i forhold til de verkene som var produsert.

Dynamisk grensesetting

Morten Traavik var kanskje den som fikk mest oppmerksomhet. Han sto bak den mobile utendørsinstallasjonen Borderlines, produsert i samarbeid med Det Norske Grensekommisariatet og Kunst i offentlige rom (KORO). Traavik hadde i gågaten plassert kasserte grensestolper hentet fra den norsk-russiske grensen. Disse ble i løpet av festivalen flyttet til byens torg, for deretter til Oslo, mellom Stortinget og Slottet. Grensestolpene løp i to parallelle rekker, og konstruerer inndeling som prinsipp i en «dynamisk grensemarkering». Publikum skulle også via webkameraer kunne holde oppsyn med aktiviteten i grensesonen, dermed tematiseres også en overvåkingsproblematikk. De fargesterke stolpene i primærfarger, monokrome og med striper, var påført pirrende faktaopplysninger om opprinnelsessted, eksempelvis: «Fra den norsk-russiske, tidligere norsk-sovjetiske grensen i Øst-Finnmark. Ved denne grensestolpen gikk en norsk etterretningsagent inn i Sovjetunionen på hemmelig rekognosering den 17. oktober 1950.» Det sosiopolitiske og historisk forankrede aspektet ved denne installasjonen er åpenlyst og innbyr til en svært bokstavelig tolkning av tematikken. Samtidig er synet av disse symbolske og fysiske markørene i sentrum av Kirkenes slående. Borderlines, som også hinter om psykologiske grensetilstander, aktiverer nasjonale forestillinger om suverenitet og sikkerhet. Enkelt, men effektivt som stunt – og skreddersydd for mediedekning.

Marked og samarbeid

Olga Kisseleva viste den digitale animasjonen Arctic Conquistadors, som presenterer Arktis som et kaotisk kommersielt og politisk spenningsfelt. Kisseleva har i prosessen samarbeidet med de økonomiske og politiske forskningsavdelingene ved Universitetet i Sorbonne og hun knyttes til en kunstnerisk forskningspraksis – men en eventuell regelstyrt og presis tilnærming er ikke uten videre tilgjengelig i verket. Interessenter av eldre og nyere dato, private og statlige selskaper, myndigheter og interesseorganisasjoner, danner et flettverk av logoer som teppebomber kartet over Arktis. Med utgangspunkt i en reell markedssituasjon sprer investeringene seg billedlig som et virus. Globaliseringen får i verket et visuelt skjematisk uttrykk som oppleves en smule illustrerende.
Italienske Stefano Cagol, som også er aktuell på årets Veneziabiennale, viste prosjektet Evoke Provoke (the border), bestående av et videoarbeid i fem deler, som på dvelende vis konsentrerer seg om grenseopptrekking og muligheter for overskridelse. Cagol iscenesetter seg selv i Finnmark, i brytningen mellom vann og land. I det barske klimaet tenner Cagol fakler med farget røyk som dras gjennom det karrige landskapet som en fargepensel eller et redskap for opptøyer og uro. I dette ligger en naturromantisk føring, som løfter noe trassig og stolt menneskelig opp mot en brutal natur, dramatisk opplyst. Cagol eksotiserer kanskje omgivelsene, men skaper stemningsmettede og teatrale utsnitt som ivaretar en nysgjerrighet og intensitet. I tillegg hadde Cagol stilt opp 16 hvite flagg forskjellige steder i Kirkenes, med ord og begreper løselig tilknyttet forestillinger om grenser.

På grensen

Foruten hovedutstillingen hadde også Samisk Kunstnersenter og Nordnorsk Kunstnersenter produsert hver sin utstilling. Sistnevnte presenterte «Surviving the Future», som hektet seg på allerede etablerte problemstillinger som klima, politikk og etterretningsvirksomhet. Ett av verkene var Kristin Tårnesviks posteraktige veggbilder som utfordrer fikserte narrativer rundt kulturelle stereotypier, som når ansiktet til en ung inuittkvinne fremtrer bak det tabloide ordet «sexy». Også Ina Otzkos prosjekt NEWS – en neoninstallasjon med forkortelser for de fire himmelretningene N (north), E (east), W (west) og S (south) forankres på en veloverveid måte til kart og grenser som dominerende overskrift. Otzko knytter også på en fin måte an til Kirkenes ved å videointervjue fire personer som bor der, og disse forteller om hvordan de opplever å bo i dette grenselandet, om isolasjon, åpenhet og optimisme. Denne sammenvevingen med det faktiske hverdagslivet i denne lille byen i enden av landet er velkommen.
Strategien virker langt mer respektfull enn den mer stiliserte grenseposeringen som glimtvis ble synliggjort av andre aktører. Morten Traavik sto for det selsomste innslaget utenfor utstillingen, ved å invitere inn en nordkoreansk kultursjef som tilsynelatende vergeløs ble innrammet av sin egen propaganda. I løpet av den sære, men i og for seg imøtekommende nordkoreanske talen, projiserte Traavik samtidig nordkoreansk propaganda og masseopptog, slik at hvert ord som ble ytret ble motarbeidet av de levende bildene. Å latterliggjøre propaganda er ingen kunst, men sjelden har vestlig ironi vist seg mer malplassert enn i denne timen på pub i Kirkenes.