• Roi Vaara fra Finland har gjennom flere tiår utfordret kunstfeltet og produsert humoristiske og tanke-vekkende arbeider. Her fra hans framføring i Bergen Kjøtt.

    Ullebø og Bernhard

Performance akkurat nå

Av: Anne Marthe Dyvi

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

I alt 30 nasjonale og internasjonale kunstnere viste nylig arbeider under performancefestivalen «Never or Now» i kunst- og musikkarenaen Bergen Kjøtt.

Det ambisiøse prosjektet ble utført med små midler og en enorm dugnadsvilje. Motivasjonen har vært å åpne opp et til nå lite og noe ukjent kunstfelt her til lands.
Bergen Kjøtt er et ganske kaldt sted om vinteren. Store, rufsete rom som har vist seg egnet til både visning av kunst og fremføring av musikk. Publikum varmet hverandre, men fikk også oppleve rommene på huden. Kulden fra betonggulvet forplantet seg i føttene, og ølet kunne bare varme hodet.
Festivalprogrammet var mildt sagt variert, og fylte tre fulle dager. «Never or now» bestod av svært erfarne kunstnere så vel som debutanter. Den ene aktøren etter den andre iscenesatte seg i den rå produksjonsbygningen.

Kropp og feminisme

Det å se performance kan være klamt. Å utsettes for kroppslig artikulering er noe man gjerne gjør privat, ikke offentlig. Dette kontekstbruddet i seg selv gjorde opplevelsen intens. Historisk har performance tatt et oppgjør med den ufrie kroppen, som Yoko Onos Cut piece, første gang vist i 1964, der publikum oppfordres til å klippe av tøyet til Ono bit for bit. Eller som Carolee Schneemanns Interior scroll fra 1975, der kunstneren blant annet trekker ut en tekstrull fra underlivet, og leser fra den. Begge disse eksemplene er sterkt feministiske, men kropp er mer enn kjønn.
En også kroppslig performance i «Never or Now» stod Hege Eriksen for. Høygravid og iført brudekjole, utførte hun noen uheldigheter med en serveringssituasjon. Brudekjolen forsvant av og måtte brukes til å tørke opp matsølet, og under kjolen var denne magiske, struttende kroppen. Eriksens sjarmerende akt ble avsluttet på et finurlig og humoristisk vis ved at hun trakk seg tilbake med alle rekvisittene og beklaget, om og om igjen, for så å forsvinne inn i heisen. Dette minnet meg om hvor ubehagelig det er å motta beklagelser, og hvilken posisjon man blir stående tilbake i. En beklagelse man ikke har bedt om, setter en i et følelsesmessig misforhold overfor giveren.

Tvetydigheter og stemmeprakt

Med tanke på at dette var en festival på en relativt ny kulturarena var oppmøtet stort. Men Bergens svært populære kunstner Kurt Johannessen var på plakaten og trakk folk. Johannessen ble på mange måter et motstykke til flere av de mer åpne og overøsende bidragene. Han er en tidskunstner og performancene hans er ofte lange og stille og klarer på mytisk vis å tematisere uendeligheten. Dette liggende åttetallet. På bare tær i sin kjente sorte dress, pussige handlinger med bly fra en trykkblyant og lo. Vi tilskuere ser og ser, og det han gjør representerer alt som er smått og ubetydelig. Det finnes en tvetydighet i å lete etter lommerusk med et publikum på over 100 personer. Kaster han bort tiden vår, eller får han oss til å se tiden som fast form? Lommen på dressjakken var fylt med lo. Nuet er en prikk og der var det vekk.
Avslutningspunktet på festivalens første dag ble høydepunktet for meg. Tori Wrånes’ stemme var en fysisk opplevelse. Uannonsert hadde hun iført seg vinterjakke med hette, og et lite trekkspill, og brast ut i sang når vi alle trodde at kvelden var over. Wrånes sang inne i hetten med skjør og sterk stemme, stående i et dunkelt lys. Vi trodde vi var mette, og de som har hørt henne synge tidligere skjønner kanskje hva jeg mener når jeg sier at sangen hennes handlet om sult. Stemmen gikk som en rasp og vi sto hudløse tilbake.

Tilstede her og nå

En performance skjer i nuet, og betrakters evne til å være tilstede, også mentalt, er avgjørende for opplevelsen. Festivalens tittel, «Never or Now», understreker dette poenget. Som performancekunstner og festival-arrangør Agnes Nedregård sa det i åpningstalen; er du her ikke nå, får du det ikke med deg. Selv fikk jeg kun med meg deler av programmet som strakk seg igjennom både et todagers seminar og tre dager med festival. Jeg aner en sammenheng mellom høy aktivitet og interesse for performance-kunst, og et samfunn i søken etter å være tilstede i tilværelsen.
Seminaret var produsert i samarbeid med Kunsthøgskolen i Bergen, og belyste performanceformen og dens historie. På seminaret var kunstnere som Roi Vaara fra Finland, som gjennom flere tiår har utfordret kunstfeltet og produsert humoristiske og tankevekkende arbeider. Vaara har bevisst dokumentert sin egen praksis og viste blant annet Artist’s Dilemma fra 1997 som du også finner på You Tube. Verket viser kunstneren som virrer mellom kunsten og livet og stiller spørsmål ved om det er mulig å skille disse to størrelsene. Vaara hadde også en performance under selve festivalen.
Elsebet Rahlff, billedkunstner fra Danmark, som har bodd i Bergen siden 1960-tallet, fortalte om Gruppe 66 og dens radikaliteter som endret forståelsen for kunst i et den gang svært konservativt Bergen. Det er interessant for oss nye kunstnere å se sammenhengene bakover til kunstaktiviteten som ligger i nær fortid. Performancekunsten trenger som annen kunst at språket omkring den også utvikles.

Med tiden som eneste begrensing

Performance kommer i alle varianter, slik kunst ofte gjør. Likevel var det en overvekt av kroppslighet, ordløshet og sterke visuelle elementer i programmet. Sterke farger brukes til å male kropper, som Irma Optimist. Intense, energirike konsertperform-ancer som Mangolassi Marhaugs og Boogey Boys avsluttet festivaldagene.
Performance ignorerer det definerte og etablerte rom for kunst. Performance kalles gjerne også «time based art», og kanskje er nettopp tiden dens eneste begrensning. Arrangørene av «Never or Now» var modige da de øste på med et program uten grenser. På den måten viste de at de hadde minimalt med kontrollbehov og viste samtidig tillit til de inviterte kunstnernes evne til å nå publikum. Slik jeg så det var tid og sted eneste ramme for performancefestivalen i Bergen.