• Ingrid Lønningdal

Marit Paasche i Kuratoren

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 2/2011

Del: 

Aktuell som kurator for utstillingen «Det menneskelige mønster – Hannah Ryggen i vår tid» i Kunsthall Oslo.

– Kan du fortelle litt om forberedelsene til utstillingen i Kunsthall Oslo?
– Arbeidet startet i 2008 da jeg ble kontaktet av Ann Cathrin November Høibo og Maria Brinch. De studerte på Kunsthøgskolen i Oslo og var, sammen med billedkunstner Lotte Konow Lund, svært interesserte i Hannah Ryggen.
– Jeg kommer fra Trondheim, og så flere av teppene hennes som ung. Jeg husker at arbeidene gjorte et sterkt inntrykk på meg, spesielt det koloristiske og taktile ved dem. Når jeg senere dro tilbake til Trondheim og så dem på nytt – med en kunsthistorisk kompetanse – ble det nødvendigvis en annerledes erfaring. Det slo meg at verkene er helt unike, og at det var vel verdt å jobbe for å få dem frem i lyset igjen. Dette ble også vårt mål; å løfte henne frem. Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Will Bradley i Kunsthall Oslo var interesserte i prosjektet, og da denne kontakten var opprettet gikk jeg inn i prosjektet som kurator.

– Hannah Ryggens kunst forklares ofte ut fra hendelser i kunstnerens hverdag. Du har valgt en annen strategi: Biografien er forlatt, og utstillingen i Kunsthall Oslo presenterer åtte av Hannah Ryggens verk sammen med arbeider av andre kunstnere. Hva er ideen bak dette?
– Det er korrekt observert. Jeg opplever at mye av faglitteraturen som er skrevet om Ryggen er konsentrert rundt det biografiske. Satt på spissen så har kunstnerskapet blitt redusert til en fotnote til biografien. Jeg har valgt å fokusere på henne som kunstner.
– Utstillingen har tre hovedlinjer. Den ene setter henne i dialog med sine samtidige, som Pablo Picasso, Claude Cahun og Gerd Arntz. De er alle tre nyskapende i sitt formspråk og har klare antifascistiske sympatier. Den andre forbinder henne til norsk modernisme gjennom verk av Olav Christoffer Jenssen, Gunnar S. Gundersen og Anna Eva Bergman. Den siste linjen tar utgangspunkt i kunst etter 1960 som tar Hannah Ryggens kunstneriske anliggender i nye retninger, og her er blant andre Ann Cathrin November Høibo, Kirstine Roepstorff og Kirsten Justesen representert.

– Hvilke aspekter i Ryggens kunstnerskap har du vært interessert i å fremheve?
– Jeg har valgt ut arbeider fra 1936-59. Hannah Ryggen var en godt skolert maler, og i denne tidsperioden trer Ryggens bruk av sin maleriske kompetanse svært godt frem, samt den selvfølgelige måten hun forbinder hverdag og politikk med billedkunst.
– Ryggen var godt orientert om internasjonal kunst og kunsthistorie. Et eksempel er Lise Lotte Hermann halshuggen (1938) som både har klare referanser til renessansemaleriet og til aktuelle, samtidige hendelser. Lise Lotte Hermann jobbet illegalt i Tyskland før krigen. Hun ble arrestert for landsforræderi, satt i fengsel og presset til å angi medarbeidere. Hermann anga dem ikke, men ble tross internasjonale protester giljotinert i 1938.
– Ryggen var en av få kunstnere som brukte internasjonale konflikter i sin motivkrets på 30-tallet i Norge. Hun var ekstremt tidlig ute, og hadde en tydelig stillingtagen til nazismen. Jeg er interessert i å fremheve denne unike posisjonen.

– Hvordan gikk Ryggen fra publikumssuksess på Moderna Museet i 1962 og som Norges representant på Venezia-biennalen i 1964, til å bli oversett noen år senere?
– Dette har forbløffet meg. Hun er så lite nevnt i den senere kunsthistorie at jeg trodde at hun var marginalisert i sin samtid. Men et dypdykk i kildemateriale har vist at det var hun absolutt ikke. Norske kunstnere var tidlig ute med å omfavne Hannah Ryggen. Hun var stor i sin samtid, og man kan lure på hvordan norske kunsthistorikere kan ha gitt henne en så uanselig plass. Noe av forklaringen kan være at hun jobbet med tekstil, og at politisk kunst ble diskreditert på 80-tallet.

– Hva gjør henne så aktuell nå?
– Jeg tror det handler om mange faktorer, som den stofflige utvidelsen av det maleriske og den hengivenheten og tilliten hun har til bildet som rom for ytring. Det er utrolig interessant at det kan ligge en forsinkelse i kunstverk som gjør at de får en aktualitet senere. Det er noe av det som gjør det svært fascinerende å jobbe som kurator.