• Vidar Thorbjørnsen (f. 1954), «den kulturelle skolesekkens far», har blant annet vært direktør på Nationaltheatret, kultur- og fritidssjef i Sandefjord kommune, og kulturdirektør i Vestfold fylkeskommune. For tiden er han rådgiver for Vestfold fylkeskommune, og jobber i tillegg som konsulent. Bildet viser Vidar Thorbjørnsen med skolesekk i 2000. Det var da ideen om den kulturelle skolesekken var på vei til å bli et opplegg for skolebarn over hele landet.

    Foto: Olaf Akselsen

Den kulturelle skolesekkens far

Av: Eva Løveid Mølster

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Vidar Thorbjørnsen ville at teatersalene i Sandefjord skulle bli like fulle som salene på Nationaltheatret i hovedstaden. Det krevde nytenkning, og resultatet ble den nasjonale kulturelle skolesekken.

– Jeg så på statistikken. Og til tross for nye kulturhus og de tre r-ene, Riksteateret, Rikskonsertene og Riksutstillingene, hadde det totale besøkstallet i forhold til befolkningen bare økt marginalt. Det var på tide å tenke nytt, forteller Vidar Thorbjørnsen til Billedkunst.

Ville øke kulturetterspørselen

Thorbjørnsen begynte som kultur- og fritidssjef i Sandefjord i 1995 etter fire år som direktør ved Nationaltheatret. Han var vant til fulle saler på teatrene i Oslo og opplevde i Sandefjord det han kaller realitetene i Kulturnorge, salene i kulturhusene ble bare fylt opp til en tredel. Hvorfor var det slik? Kulturen kom jo til folket, men folket valgte ikke kulturen.

– Jeg kom frem til at det nødvendigvis ikke er et økt tilbud som øker etterspørselen, men at økt etterspørsel øker etterspørselen. Vi går på forestillingene med de lengste køene, vi velger restauranter med fulle bord. Vi følger hverandre. Derfor endret vi fokus fra kulturhus og forestillinger til mennesker. Vi ønsket å tenke langsiktig og utvikle en kulturkompetanse hos folk. Da måtte vi gå inn der folk allerede er samlet, i skolene.

Kulturetaten i Sandefjord, med Thorbjørnsen i spissen, startet arbeidet med å få kunst og kultur ut til alle elvene i kommunen i 1996.

– Vi ville etablere en plattform som omhandlet alle sjangrene innen kunst og kultur, alt fra profesjonell kunst til lokalhistorie. Den skulle festes til lærerplanverket og den skulle være for hele spennet av elever i Sandefjord.

Fokus på profesjonell kultur

Den inkluderende og brede profil en til Sandefjords kulturelle skolesekk, tiltalte politikerne og skolene, og i 2001 ble Den kulturelle skolesekken (DKS) lansert som et nasjonalt satsingsområde.

– Vår visjon var å bygge kulturell kompetanse. For det første skulle elevene lære å bli deltagere og brukere av kunst og kultur. For det andre ønsket vi å øke den samlede omsetningen av profesjonell kunst og kultur.

Det var viktig for Thorbjørnsen at skolene selv skulle disponere de offentlige midlene. Kulturen skulle tjene penger ved å tilfredsstille skolenes og elevenes ønsker.

Kunst og formidling

Barn og unge blir i kunstverdenen ofte sett på som et nødvendig onde i formidlingen av kunsten og å arbeide med barn har lenge vært lavstatus. Da ideen om DKS ble lansert på 90-tallet, møtte Thorbjørnsen størst motstand fra billedkunstnerne.

– Forfatterne og musikerne så mer på DKS som et mulig marked, mens billedkunstnerne ville slippe å jobbe mot skolen og heller få pengene direkte og gjøre det de selv ville, forteller han.

– Det kan hende at akkurat billedkunstere har andre utfordringer enn musikere som utøver en kunstretning vi lettere forstår. Det er ikke alltid enkelt å få så mye ut av kunstneren heller. Ofte kan jeg få større utbytte av å høre en kurator fortelle om et kunstnerskap.

Likevel fremhever Thorbjørnsen at elevenes møte med utøvende eller skapende kunstnere er helt sentralt i DKS:

– Elevene skal ikke nødvendigvis være publikum, men opplevelsen av det profesjonelle møtet er viktig. Skolen har lenge vært en lukket mastodont. Det har stort sett vært lærere og rektorer som har styrt skolen, uten særlige føringer fra myndighetene. DKS representerer noe annet enn pedagogikken, – et møte med samfunnet på en helt annen måte, et genuint møte i seg selv.