• Ragna Marina Thiis. Foto: privat

Uetisk kunst – eller bilde av brutal virkelighet

Av: Eva Løveid Mølster

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

I spalten «Ett verk» i forrige nummer av Billedkunst valgte Fin Serck-Hanssen Larry Clarks They met a girl on acid in Bryant Park at 6 am and took her home… (1980). Tittelen og motivet antyder at vi er vitne til voldtekt. Billedkunstner Ragna Marina Thiis reagerer på Serck-Hanssens valg av verk i et debattinnlegg her i bladet. Vi inviterer Thiis og Serck-Hanssen til å utdype sine meninger.

– Er det et poeng ved forståelsen av Larry Clarks They met a girl on acid in Bryant Park at 6 am and took her home... at vi er vitne til en voldtekt?
Ragna Marina Thiis (RMT): – Vi har ikke bare sett noe som i seg selv er dypt opprørende, men er blitt tittere inn i en kynisk verden. Men det er viktig å spørre etter intensjonen med fotografiet. Ble det tatt for å fortelle samtiden om hva som foregår blant unge i et belastet miljø, i form av et reportasjebilde? Eller er intensjonen å vise at man generelt er med i tidens kunstuttrykk?
Fin Serck-Hanssen (FSH): – Larry Clark sier om sine egne arbeider i et intervju til New York Times at «I am not trying to make a grand statement on human nature, I’m just trying to show things the way they are». Jeg tror det kan være en inngang til å lese bildet. Motivet og tittelen på bildet forsterker at dette er en brutal realitet. Som betrakter blir vi tvunget til å forholde oss til den svært ubehagelige virkeligheten som bildet reflekterer.

– Hvordan bør vi forholde oss til verk som er blitt til under uetiske omstendigheter?
RMT: – Min egen reaksjon var å skrive et innlegg i Billedkunst relatert til voldtektsfotoet; om hvorfor jeg synes det er viktig å diskutere slike visuelle påvirkninger. I min ungdom så jeg en gruppe blåmalte sauer i en stor pleksiglassboks med lite lufttilgang i den argentinske paviljongen på Veneziabiennalen. I samme paviljong kunne man også se små pleksiglassesker hvor vakre insekter kjempet mot døden. Disse to opplevelsene var mitt første møte med uetisk kunst, og «bildene» har vært på netthinnen siden den gang. Her dreide det seg om total mangel på respekt for livet. Vi burde prøve å stoppe opp og drøfte disse basale temaene i fellesskap.
FSH: – Susan Sontag diskuterer hva bilder av ondskap gjør med kunstneren og betrakteren i sitt essay Å betrakte andres lidelse. Å påta seg ansvaret som vokter for samfunnets normer er vanskelig. Det er ytre grenser som bør ligge fast, og arbeider som beveger seg utenfor disse er uakseptable og sannsynligvis et resultat av straffbare handlinger. Men i grenselandet er det grått, og vi må forholde oss til det som skjer der, enten det er å ta avstand eller å akseptere.

– Er det noen forskjell på det etiske ansvaret til kunstneren og betrakteren?
RMT: – I prinsippet ikke, men en kunstner av format makter å gi sitt opprør, sitt sinne, et kunstnerisk uttrykk. I det kan ansvaret og reaksjonen leves ut og nå svært mange mennesker. Flere store billedkunstnere har gitt oss udødelige verk, Goya er en av dem. Et annet eksempel er Guernica som har en enorm billedmagi. Vi oppfatter umiddelbart krigens gru og redsler. Betrakteren kan også føle etisk ansvar for å formidle en opprørende opplevelse, men det sier seg selv at det er vanskeligere å gå videre med en slik reaksjon alene. Det å skrive noe kan likevel være en vei å gå.
FSH: – Et verk lever sitt eget liv etter at det er blitt kreert. Vi snakker her om kunstverk og ikke rene ulovligheter. Som betrakter kan vi vanskelig unngå å bli eksponert for bilder. Vi kan ikke, og bør ikke, motsette oss alle inntrykk, etiske eller ikke. Men vi kan velge å ta et standpunkt. Som kunstner må man, som i alle ledd av livet, søke å handle rett, mot kunsten og kunstnerskapet. Det kan være like uetisk ikke å ta et bilde, og på den måten unnlate en «urett» som å tørre å gå inn i en etisk gråsone og dermed, for betrakteren, problematisere et felles ansvar.

– Fotografi er mer avslørende enn for eksempel litteratur, når det gjelder bruk av motiver. Er det noen forskjell mellom å bruke en voldtekt som motiv i et foto og i en tekst?
RMT: – I det øyeblikket fotografen tar sitt foto skjer det han ser. I litteraturen er det gått tid fra øyeblikket til refleksjonen. Da er opplevelsen bearbeidet til å skulle nå leseren, for å oppnå bestemte assosiasjoner. En voldtekt skildret av en fotograf på stedet, gir da selvsagt en annen direkte opplevelse enn en litterær skildring. Men også den kan gi en knyttneve i mellomgulvet. Guy de Maupassant skrev i Den lille Roque om voldtekt og drap begått av borgermesteren i en liten by. Han skjuler denne udåden, men den martrer ham og ødelegger livet hans.
FSH: – Jeg er uenig at fotografiet er mer avslørende enn litteratur i bruk av motiver. Et motiv kan formidles i mange uttrykk og fotografi er like åpent for tolkninger som tekst. Så er et bilde sterkere virkemiddel enn en tekst? Mange hevder at boken er bedre enn filmen.

– Hvor mener du grensen bør gå for valg av motiver i kunsten?
RMT: – Det må aldri settes grenser for hva man kan skildre i billedkunst og litteratur, men da må kunstneren og forfatteren finne seg i å bli kritisert og være klar til å forsvare sitt arbeid. Den store japanske kunstneren Hokusai banet vei for mer frihet i motivvalg når han brøt med datidens regler for å skildre idyller som blomstrende liljer og kvinner i kimono. Han skildret i stedet gamle kvinner og menn, skallete, rynkete og med store mager. I den vestlige del av verden i dag er våre grenser for det akseptable strukket så langt at det vel ikke er den ting som ikke kan formes, skrives om eller fotograferes. Vi ser en så stor mengde bilder at det kan spørres om vi makter å se det vi ser.
FSH: – Det er ingen grenser for valg av motiv i kunsten. Det er derimot grenser for hvilke virkemidler man tar i bruk for å lage kunsten.