• Randi Thommessen v/Galleri Lautom Contemporary.

Gallerienes viktige oppgaver

Av: Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Hvem er galleristene og hvordan tenker de om sin virksomhet? I dette nummeret av Billedkunst skriver Kåre Bulie om det han kaller galleristmemoarene til to kjente norske gallerister, Haaken A. Christensen og Jon Dobloug. Men hva er det som driver galleristene i dag?

Vi har spurt fem gallerister som alle har gjort seg bemerket i den norske kunstverdenen. De reflekterer over gallerienes oppgave i samfunnet, som kan være alt fra å få fram gode kunstnerskap til å drive godt formidlingsarbeid mot samlerne. Alle deler de et personlig engasjement for kunsten og det er de langsiktige relasjonene til kunstnerne som kjennetegner deres virksomhet. Noen advarer mot å la vennskap forstyrre utvalgsprosessen.

Galleri Lautom Contemporary v/Randi Thommessen

– Hvor mange år har du drevet galleri?
– Galleriet har vært virksomt i fire år. Den første utstillingen åpnet i april 2007.

– Hva motiverte deg til å starte som gallerist?
– Jeg har en kunstutdannelse fra Central St. Martins i London, men fant ut at jeg ikke hadde videre ambisjoner som kunstner. Jeg ønsket imidlertid å jobbe aktivt med kunst og produksjon av utstillinger og tok derfor en kuratorutdannelse på Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg kjente flere virkelig fine kunstnere jeg mente hadde evnene som skulle til for å gjøre gode karrierer, og som ikke hadde noe galleri på det tidspunktet. Å jobbe langsiktig sammen med en gruppe kunstnere er veldig spennende og motiverer meg til å drive med det jeg gjør.

– Hvilken type kunst viser du i galleriet?
– Jeg viser samtidskunst og prøver å finne frem til gode kunstnere, uavhengig av medium eller alder. Den første utstillingen var med Øystein Aasan og Ole Sjølie. Aasan er en kunstner som jobber konseptuelt og var den gangen rundt 30 år, og Sjølie er en modernistisk maler i slutten av 80-årene. Dette valget var bevisst ment å markere åpenhet i forhold til hva galleriet kom til å vise i fremtiden.

– Hvilken funksjon mener du at kommersielle gallerier fyller i dag, og hva skiller din rolle fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker?
– Mange gallerier er i dag mye mer enn rene kunsthandlere, de arbeider frem utstillinger nesten på lik linje med offentlige kunstinstitusjoner. Men samarbeidet med kunstnerne foregår ikke bare i forbindelse med utstillinger i galleriet. Jeg jobber også for å fremme deres karrierer på andre måter, ved for eksempel å vise arbeidene deres på kunstmesser, noe som absolutt ikke bare handler om salg. Flere av dem som jeg jobber med har endt opp med utstillinger på anerkjente steder i utlandet som et resultat av kontakter jeg har knyttet på messer.
– Det som først og fremst skiller en gallerist fra en kurator, er at galleristen i mye større grad jobber langsiktig med kunstnerne. En kurator kan nok være med på å utvikle en kunstners prosjekt mot en utstilling, men som gallerist er man med på å forme kunstnerskap gjennom pågående samtaler og diskusjoner. En kunstkritiker vurderer normalt sett én utstilling av gangen og forholder seg i mindre grad til et kunstnerskap i sin helhet. Som gallerist fordyper en seg i den enkelte kunstner og jobber sammen med dem over flere år, med mål om å dyrke frem det beste ved deres arbeid.

– Hva mener du skal til for å vinne tillit blant kunstnere?
– Det mener jeg en gjør gjennom å sette kunsten i første rekke og ved å være åpen om andre hensyn som spiller inn, som økonomi, salg eller formidling. Man bør også forstå at mange kunstnere ofte føler seg sårbare i forbindelse med utstillinger. Mange synes det er en ganske stressende situasjon å presentere helt nye verk og prosjekter for et publikum. Jeg mener også at en bør anstrenge seg for å presentere kunstverkene i tråd med kunstnerens intensjon.

– Hvordan bygger du et godt renommé?
– Først og fremst ved å ha et godt kunstnerisk program. Men det kan nok ellers variere hva folk legger vekt på når de vurderer renommeet til et galleri. En ting man kan vurdere ut ifra, er hvilke messer galleriet deltar på, eller hvilke øvrige utstillinger kunstnerne som stiller ut på galleriet, deltar på. Det kan også ha noe å si i hvilken grad galleriet promoterer kunstnerne de jobber med, utover å gi dem utstillinger.


Galleri Maria Veie v/Maria Veie Sandvik

– Hvor mange år har du drevet galleriet?
– Jeg startet opp Galleri Maria Veie i desember 2008. Først i Skogn i Trøndelag og så i Oslo i mars 2009.

– Hva motiverte deg til å starte som gallerist?
– Jeg hadde en idé om et kompromissløst, faglig forskningsrom som jeg ønsket å realisere. Tidligere arbeidet jeg mye med formidling, men det var viktig for meg å få kuratorerfaring, og jeg ønsket å drive mer med produksjon. I tillegg til det har jeg alltid ønsket å starte eget galleri.

– Hvilken type kunst viser du i galleriet?
– Jeg vektlegger stedspesifikke prosjekter av unge uetablerte kunstnere, kunst med en konseptuell tilnærming i form av fotografi, installasjon, performance, film og lyd, kort sagt nye medier.

– Hvilken funksjon mener du at kommersielle gallerier fyller i dag, og hva skiller din rolle fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker?
– For meg er termen kommersielt galleri problematisk fordi det i Norge er en forventning til at de lager utstillinger med tanke på salgbarhet. Jeg er snarere motivert til å drive faglig utvikling. På sitt beste kan et galleri da være en premissleverandør på samtidskunstfeltet.
– I motsetning til en uavhengig kurator har jeg ikke bare ansvar for den daglige og økonomiske driften av galleriet, men det hviler også et krav om langsiktig oppfølging av kunstnerne nasjonalt og internasjonalt. I likhet med en kunstkritiker påvirker mine valg kunstnernes fremtidige muligheter, men hvor stor makt mitt galleri har i den sammenhengen, må eventuelt andre avgjøre. Til forskjell fra kunstkritikeren er mine preferanser også et resultat av personlige relasjoner med kunstnerne, mens kunstkritikeren ideelt sett har et nøytralt utgangspunkt.

– Hva mener du skal til for å vinne tillit blant kunstnere?
– Noe av det viktigste er å være ærlig og direkte i kommunikasjonen og å vise engasjement for kunstnerne og de arbeidene som vises i galleriet. Men det er også av stor betydning å signalisere faglig interesse for det som blir vist på andre arenaer i kunstfeltet. Jeg får mange positive tilbakemeldinger på at jeg deltar på åpninger og arrangementer på andre visningssteder. Dette handler om å holde seg oppdatert om hva som skjer. Det skaper tillit, ikke bare blant kunstnerne som er knyttet til galleriet, men også hos andre.

– Hvordan bygger du et godt renommé?
– Først og fremst handler det om å ha nyskapende utstillinger som representerer det beste hos hver kunstner. En må alltid presse seg selv med tanke på konsept og innhold, og våge å bevege seg ut av trygghetssonen. Hvert prosjekt skal være så bra at det kan stå som om det var det siste, man må kunne stå inne for det man gjør.
– For det andre er det viktig å kommunisere prosjektene opp mot media og kritikere. Slik skapes interesse og nysgjerrighet for det som skjer i galleriets regi. Og på den måten øker man også pressedekningen, noe som er utrolig viktig.
– Når man satser internasjonalt, som jeg, er det viktig å delta på de viktigste messene, slik at kunstnerne får muligheter til å få stille ut utenfor Norge.


Galleri MGM v/Marina Gerner-Mathisen

– Hvor mange år har du drevet galleri?
– Jeg startet i 2001, og i september feirer Galleri MGM tiårsjubileum.

– Hva motiverte deg til å starte som gallerist?
– Det var ikke så mange gallerier i Oslo den gangen. De som fantes hadde holdt på lenge og få av dem drev i det sjiktet jeg var interessert i. Det var et stort behov for flere visningssteder. Man kan vel si at jeg startet med en idealistisk innstilling og et ønske om å vise hva som fantes der ute, å få folk til å se litt mer variert kunst. Helt siden begynnelsen har jeg jobbet i tett samarbeid med Galleri Gerhardsen Gerner i Berlin, noe som kan sies å ha vært en stor kilde til inspirasjon.

– Hvilken type kunst viser dere i galleriet?
– I begynnelsen var hovedfokuset på norske kunstnere som hadde blitt vist internasjonalt, men som manglet et galleri på hjemmebane. Etter hvert har vi vist alt fra de helt unge og nyutdannede til mer etablerte kunstnere. Vi velger kunstnere uavhengig av kjønn, alder og medier. Alle typer uttrykk er aktuelle, det er kvaliteten som er viktig.

– Hvilken funksjon mener du at kommersielle gallerier fyller i dag, og hva skiller din rolle fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker?
– Kommersielle gallerier tilbyr flere visningsmuligheter for kunstnerne samtidig som vi bygger relasjoner og nettverk som fungerer som bindeledd opp mot internasjonale gallerier. På den måten skaper vi muligheter for kunstnerne til å få utstillinger andre plasser, og forskjellige typer kunst tilgjengelig for et bredt publikum.
– Gjennom våre valg av kunstnere og utstillingskonsept stiller vi noen premisser for samtidskunsten. På den måten kan man si at vi innehar en kritisk rolle i kunstfeltet. Den største forskjellen mellom galleristen, kunstkritikeren og en uavhengig kurator er nok at vi jobber mot vidt forskjellige arenaer.

– Hva mener du skal til for å vinne tillit blant kunstnere?
– Det viktigste er å skaffe seg et relevant nettverk og et godt rykte. Det får man ved å legge vekt på en ryddig håndtering av kunstnerne og være klar over at det er deres levebrød vi jobber med. Da kunstnerne står fritt til å takke nei til en samarbeidsavtale, er det en tillitserklæring når kunstnere som vi synes er interessante, vil stille ut hos oss. Dette valget er en avgjørelse som er basert på identifikasjon, at kunstneren kjenner seg igjen i galleriets profil. For at vi skal vinne tillit blant de kunstnerne som vi ønsker å stille ut, er det derfor viktig at vi alltid gjør oppriktige valg som speiler det vi står for.

– Hvordan bygger du et godt renommé?
– Vi legger stor vekt på hvordan vi presenterer utstillingene våre, at kunstneren kommer til presentable lokaler og at vi minimum har seks utstillinger i året. Vi prøver å opprettholde en gjenkjennelig profil på tvers av ulike presentasjonsmedier og velger kunstnere vi selv kan gå god for. Med andre ord vil vi vise det vi mener er bra kunst. Dette er et relativt spørsmål, men kunsten er det viktigste. Men det er også viktig å ivareta kundenes interesser. Det er tross alt de som opprettholder driften av et kommersielt galleri.


Galleri K v/Ben Frija

– Hvor mange år har du drevet galleri?
– Jeg startet opp galleriet i disse lokalene i 1977, men har etter hvert utvidet arealet.

– Hva motiverte deg til å starte som gallerist?
– Jeg kan ikke gjøre noe annet i livet enn å jobbe med kunst. For meg finnes ikke noen andre alternativer. Men som kunstner hadde jeg ikke nok talent til å lykkes, derfor startet jeg galleri.

– Hvilken type kunst viser du i galleriet?
– God kunst, og det kan være alt fra 1900-tallsmaleri til nyere medier. Det er ikke et spørsmål om hvilken type kunst, men at det er bra arbeider. Vi følger ikke en bestemt linje, men ønsker å ha et variert program. Å arbeide på forskjellige nivåer, betyr ikke at den ene kunsten er bedre enn den andre.

– Hvilken funksjon mener du at kommersielle gallerier fyller i dag, og hva skiller din rolle fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker?
– Galleriene bidrar til at et mangfold av kunst er tilgjengelig for publikum. Dette behovet er det ikke nok offentlige kanaler som klarer å fylle. De kunstnerdrevne og offentlige visningsstedene bidrar heller ikke til at kunstnerens virksomhet profesjonaliseres.
– Man kan si at galleristen har en sosial funksjon som innebærer å stimulere til gode kunstnerskap, mens de offentlige institusjonene som lever på kulturstønad verken har noe å vinne eller tape på om kunstnerne overlever eller ei. Det samme kan vel sies om uavhengige kuratorer. De jobber som regel med kortsiktige og idébaserte prosjekter uten hensyn til kunstnerskapene i sin helhet. Som premissleverandør innenfor kunstfeltet vil jeg ellers påstå at min rolle ikke er så forskjellig fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker. Vi er alle subjektive med hensyn til våre valg, og i grunnen er det ingen som kan si at de er uavhengige.

– Hva mener du skal til for å vinne tillit blant kunstnere?
– Man skal behandle kunstnerne pent, og med det mener jeg å være korrekt og at alltid gjør sitt ytterste i forhold til deres interesser. Men når det er sagt handler relasjonene til kunstnerne i de fleste tilfeller om personlig kjemi.

– Hvordan bygger du et godt renommé?
– Snarere enn renommé, mener jeg det dreier seg om seriøsitet. Å synliggjøre faglig engasjement og allsidig interesse er viktig for å undergrave synet på galleristen som kremmer. Kremmerstempelet er kanskje den største trusselen for galleriets troverdighet. Vi har løst denne oppgaven gjennom å holde en bred profil og lage utstillinger med mye arbeid bak. Det innebærer at vi iblant har utstillinger med historisk tematikk, basert på innlånte verk, og at vi tar inn debutanter. Et eksempel er utstillingen med nyutdannede Sara Christensen som vi viste i januar.
– Vi var også det første galleriet i Oslo som viste videokunst. Alt i 1993 hadde vi utstilling med Andreas Gursky og Thomas Struth, og det var her Jeff Koons’ arbeid ble introdusert for det norske publikum. Vi er ikke redde for å ta sjanser, og er åpne overfor det nye som skjer i kunstfeltet. Det viktigste er å ha tro på det du driver med og ikke la seg stoppe.


Galleri s.e v/Sjur Nedreås

– Hvor lenge har du drevet som gallerist?
– I 16 år. Jeg og min kone, Elin Nedreås, startet Galleri s.e i 1995.

– Hva motiverte dere til å starte som gallerister?
– Helt siden gymnastiden har jeg vært genuint interessert i kunst. Etter hvert utdannet jeg meg til tannlege, mens Elin studerte kunsthistorie, litteraturvitenskap og kunstformidling ved universitetet. Da hun var ferdig, oppsto tanken om å starte et galleri sammen. I dag fordeler jeg tiden mellom tannlegekontoret og galleriet. Ønsket om å formidle kunst av god kvalitet var en sentral motivasjons-faktor.

– Hvilken type kunst viser dere i galleriet?
– I begynnelsen viste vi mest unge, norske kunstnere. Senere utviklet det seg til å bli et mer internasjonalt preg på utstillingene, også med eldre og mer etablerte kunstnere som Louise Bourgeois og Kenneth Noland. Vi legger vekt på å vise et bredt spekter av kunst, fra det helt minimalistiske til mer figurativ kunst.

– Hvilken funksjon mener du at kommersielle gallerier fyller i dag, og hva skiller din rolle fra en uavhengig kurator eller kunstkritiker?
– Det er i det kommersielle kunstfeltet det skjer mest i dag med hensyn til formidling opp mot samlere. Tidligere var det nok museene som viste veien, men ettersom kjøp og salg av kunst har økt og foregår i alt større hastighet, har de kommersielle galleriene overtatt den førende rollen som premissleverandør overfor samlerne. På den ene siden er et kommersielt galleri er uavhengig fordi det ikke er underlagt en institusjonell agenda slik de offentlige kunstinstitusjonene er. På den annen side må vi ta hensyn til salg. Norske samlere vil for eksempel ha andre verk enn samlere ellers i Europa og i USA. Sånn sett kan en uavhengig kurator som jobber opp mot de offentlige visningsstedene være mer kritisk og ta inn verk som er usalgbare. Du kan si at vi er kritiske innenfor rammene av det som kan omsettes blant det som befinner seg på øverste hylle.
– Som gallerist har jeg utviklet et kritisk kunstsyn som jeg formidler til mine kunder. I motsetning til en profesjonell kunstkritiker bruker jeg andre ord og mindre teori, og uttrykker meg sånn sett annerledes og mer på bølgelengde med dem som kjøper kunst.

– Hva skal til for å vinne tillit blant kunstnere?
– Det er viktig å følge opp og holde en kontinuerlig høy kvalitet for å appellere til de store kunstnerne. Hvis et galleri viser for mye kommersiell kunst kan det bidra til å bygge ned tillit som har blitt opparbeidet over lang tid. En jevnt høy profil er viktig.

– Hvordan bygger du et godt renommé?
– Etterrettelighet er viktig både i relasjon til kunstnere og samlere. Jeg tenker da i forhold til avtaler og økonomi like mye som kvalitet på kunsten, at en klarer å stå inne for det en gjør og ikke lar økonomiske interesser gå foran. Mangel på genuin interesse for kunsten reflekteres som regel i galleriets utstillinger. Det beste er å unngå å ta inn verk som en vet ikke holder mål, noe som kan skje hvis en for eksempel blander vennskap og galleridrift.