• Illustrasjon: Stein Nerland

Tema: Sett fra galleriet

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

I vår har Galleri Haaken feiret 50-årsjubileum. Norgeshistoriens mest legendariske gallerist var også herren som i 1985 lanserte sjangeren galleristmemoar på norsk, som Jon Dobloug siden fulgte opp. Dermed bidro de til en annerledes og interessant kunsthistorieskrivning som den dag i dag knapt er videreutviklet.

«Denne bok er blitt til på Bibliothèque Nationale i Paris, under en palme syd for Mombasa, på en strand i Tunis og ved en elvebredd i Norge». Da Haaken A. Christensen i 1985 utga sine memoarer, visste han å åpne med bravuren det sømmet seg en kunstens verdensmann av plankeadelsønnens kaliber. I En gallerists erindinger, med den aparte undertittelen Innfall og novellette, fortalte den eneste galleristen i Norge som ble så berømt at han kunne identifiseres på fornavnet, om «Big-game»-fiske i «Det indiske osean» og bekkasinjakt i Marokko.

Først og fremst skrev han om kunstnerne i «Stall Haaken» og de mange internasjonale notabilitetene han brakte til Oslo-galleriet sitt. Men det handlet slett ikke bare om kunsten de skapte: «Under taffelet fant det sted allehånde løyer» (om å innta korv og sprit med Gunnar S. Gundersen i Strömstad) og «Elefanten satt som et skudd (…) Ble vi huket nu, bar det vel like i prisonen» (om å drikke elefantøl og spise biksemad med Ludvig Eikaas på kaia i Frederikshavn).

«Magisteren» tronet for sikkerhets skyld både på forsiden og baksiden av boken: Enten han var tegnet av Hammarlund (forsiden, med Eiffeltårnet i bakgrunnen) eller Pedro (baksiden, med hånden rundt glasset på Theatercaféen), var hovedpersonen uklanderlig antrukket i dress og slips, ganske sikkert håndsydd fra hans foretrukne skredder i Londons Savile Row. «Han vokste opp som en lillelord omgitt av tjenerskap, med roterende opphold på eftertraktelsesverdige landsteder fra kyst til fjell og skogriker», skrev Erik Egeland i 70-årsfestskriftet Haaken. Men rikdommen kom ikke hjemmefra: Haaken ble gjort arveløs.

Frankofil

Tre år etter at grunnleggeren døde, jubilerte galleriet han startet i en leilighet i Rosenborggaten 5 i 1961. I vår er Haaken og galleriets 50 første år blitt feiret med en mønstring av de norske og internasjonale modernistene som gjorde ham til den mest ruvende kommersielle galleristen i Norges-historien: Picasso, Chagall og Henry Moore. Ludvig Eikaas, Johs. Rian og Gunnar S. Gundersen.

«Kvalitet uansett formsprog og landegrenser», lød Christensens motto. Han åpnet med 45 nye Picasso-linoleumssnitt. I mai fulgte Johs. Rian, en kunstner Haaken allerede eide en betydelig samling av. Rian hørte resten av livet til kjernen i det som skulle utvikle seg til «Stall Haaken», sammen med Gunnar S., Ludvig Eikaas og Jens Johannessen. For øvrig var det den franske kunsten Haaken skulle komme til å bli den viktigste eksponenten for. Han hadde studert i Paris, og forble livet ut frankofil.

I den mindre synlige rollen som formidler, bidro han imidlertid også til at betydelige verk av navn som Hockney og Kitaj fant veien til Norge. Haaken var lenge en viktig rådgiver for Hans Rasmus Astrup. I Haaken skrev Astrups samlerbror Halvor Astrup at «Det er ikke alltid lett å være venn av Haaken, men kjedelig har det aldri vært».

Haakens status som en like stor berømthet som signaturene han stilte ut, var noe nytt her til lands. Norge har da heller ingen lang historie for kommersielle gallerier. De virkelig gode privatgalleriene kan stadig telles på to hender, og historisk finnes få ruvende gallerist- og kunsthandler-skikkelser. Blomqvist Kunsthandel dukker nå og da opp i norsk kunsthistorie. Det samme gjør Per Roms 1940-tallskreasjon Galleri Per. I 1962 åpnet den frafalne advokaten Johan Stray Galleri 27, som skulle bli et viktig startsted for mange kjente kunstnere. Tretten år senere forlot Jon Dobloug jussen til fordel for Galleri Dobloug. Lenge før Rom, Stray og Dobloug, i 1915, åpnet Harald Holst Halvorsen sin Holst Halvorsens Kunsthandel, og i 1930 fulgte Kaare Berntsen. Men ingen av dem kan måle seg med Haakens berømmelse og betydning.

Institusjonshistorie

Da Haaken i 1985 sendte ut sine erindringer, ga han også impulser til en annen form for kunsthistorie-skrivning enn den tradisjonelle. Norsk kunsthistorie har i all hovedsak handlet om kunstnerne og verkene de skapte, ikke om skikkelsene som solgte dem, og forholdene de arbeidet under. Galleristmemoaren peker i retning av en mer sosiologiinspirert institusjons- og bransjehistorie som er i tråd med den internasjonale kunstverdenens utvikling de siste årene.

I 1990 bidro Jon Dobloug, som stadig driver Oslo-galleriet sitt, med Galleri og andre rier, det andre norske bidraget til denne egenartede sjangeren. At begge ble utgitt på galleristenes egne forlag, forteller mye om fenomenets kommersielle potensial. Internasjonalt, derimot, er bøker om gallerister ikke like uvanlig: Det moderne gjennombruddets kunsthandler Ambroise Vollard utga i 1937 En billedhandlers erindringer. Ni år senere sendte Peggy Guggenheim, «the Mistress of Modernism», ut Out of This Century: Confessions of an Art Addict, en bok hun fortsatte å oppdatere til hun nærmet seg 80. Vanligere er andres biografier om de feterte galleristene: I fjor utkom franske Annie Cohen-Solals biografi om Leo Castelli, den viktigste galleristen i etterkrigstidens New York, på engelsk. En Haaken-biografi ville ganske sikkert blitt like fargesprakende lesning.

Hva slags bilde av norsk kunstliv og kunsthandlerens posisjon gir så de to memoarene? «Kahnweiler, som aldri slapp ut en Picasso før han hadde minst hundre liebhabere, var idealet», skrev Haaken om ventelistefenomenet spesielt og galleristvirket generelt. Han kalte det «en livsform. Et liv i oppbrudd». Til tross for at han er den eldste av de to, fremstår Haaken både som den mest ambisiøse og mest «moderne»: Selv om resultatene var magre og verken Rian eller Gunnar S., Veneziabiennaledeltakelse til tross, oppnådde internasjonale karrierer, skrev Haaken om hvordan han arbeidet systematisk for å markedsføre kunstnerne sine i utlandet.

For øvrig er Haakens partsinnlegg, i likhet med Doblougs, fattig både på refleksjoner rundt det konkrete galleristarbeidet og på kontekst: Hos begge savner jeg en livligere skildring av bredden i norsk kunstverden i periodene de forteller om. At skriving ikke var primærgeskjeften for noen av dem, er dessuten helt i orden: Begges tekster savner en streng redaktør.

Sitronbrus

Dobloug er 21 år yngre enn Haaken, og ble da også kjent som representant for en senere norsk kunstnergenerasjon: Leonard Rickhard, Hanne Borch-grevink, Bjørn Carlsen og Gunnar Torvund. Doblougs utgivelse er på mange måter sympatisk, men den mangler Haakens humør og eksentrisitet. Visst finnes artige øyeblikk: Dobloug har spilt en hovedrolle i ivaretakelsen av Bendik Riis’ kunstnerskap, og forteller fint om hvordan han holdt seg med eget sitronbrus- og mariekjekslager for maleren, som foretrakk å servere sitronbrus og kranse- og bløtkake på åpningene sine. Dobloug skriver om reiser både til Italia og Spania, men «Magisterens» anekdoterikdom og underholdningsverdi er han ikke i nærheten av.

Begge bøkene lider dessuten under langtekkelig oppramsing av utstillinger og kunstnere: Alle skal, forståelig nok, med. Haaken føyde sågar en lang rekke katalogforord inn i teksten sin. Begge siterer inntil det utmattende fra kritikkene (de gode), og benytter anledningen til å dele ut karakterbok til anmelderne og ta igjen der de føler det påkrevet. Mediene er i det hele tatt et hovedanliggende, særlig i Doblougs tekst: «Godt skjult bak portene til paradis sitter de to vesener som gir en kunstformidler flest søvnløse netter og mye innestengt frustrasjon: De heter Media og Innkjøpskomiteer».

Kommers

Christensens bok er mytologiserende, men aldri særlig personlig. «Han utleverer seg aldri, selv ikke under sjøslag som ville senket de fleste», skrev Erik Egeland. Doblougs tekst er derimot nå og da merkverdig privat. Han skriver om morens død, opphold på Modum Bad og hvordan han blir slått ned i Vigelandsparken.

Haaken hadde, som Egeland bemerket, en like sterk lidenskap for å tjene penger som for kunst. Særlig Haakens bok vitner da også om sosialdemokratiets skepsis til privat initiativ og den aldri hvilende kritikken av «kommersialisering». Den dag i dag betraktes av enkelte å skulle tjene penger på kunsten som noe tvilsomt. «En ekspansjon av Galleri Haaken ville føre til kommersialisering av kunstlivet (…) Hvis man ikke ønsket et fullstendig Sodoma og Gomorra i norsk kunstliv, måtte alle gode krefter gå sammen om å stanse Galleri Haakens byggeplaner», oppsummerte galleristen selv motstanden som gjorde at han sent på 1960-tallet aldri fikk realisert sitt store byggeprosjekt.

Om norsk kunstbransje stadig er liten, finnes likevel skikkelser hvis minner og erfaringer ganske sikkert ville hatt offentlighetens interesse, og som kunne bidratt til en mer bredspektret historieskrivning om norsk kunst. Galleri Riis-eier Espen Ryvarden har i flere tiår drevet et av Norges ledende visningssteder, og Eivind Furnesvik har med Standard (Oslo) i løpet av kort tid opparbeidet seg renommé som en av landets mest toneangivende gallerister. Galleri K-veteran Ben Frija har lenge forsynt norske samlinger med verk av sentrale signaturer fra utlandet, og Atle Gerhardsen har fulgt den internasjonale kunstverdenen tett fra sitt tiårsjubilerende galleri i Berlin. Det er bare å begynne å skrive. Haaken og Dobloug behøver konkurranse.