Fin bok!

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Fin Serck-Hanssens bok inneholder fotografier av pur unge punk- og postpunkere, senere legender, tatt i Norge og Storbritannia i perioden 1979-86.

Konsertbildene er tatt med en enkel 55 mm linse, tett på, som regel uten blitz, og portretter tatt utenfor scenen viser en forbausende nærhet til objektene. Boken er samtidig en dokumentasjon over konsekvenser av nyliberalistisk politikk gjennomført i perioden.
I Norge fikk vi en heldig kombinasjon av nyliberalisme og økende statsmakt. Regjeringen Bratteli fra 1973 og utover, var blodrød. Den dyttet Norge til venstre og økte statens makt. Privatlivet ble politisert, med det offentlige fra krybbe til grav, fra barnehage til sykehjem. Samtidig som landet ble trygt, så forble det kjedelig. De tidligste bildene av norske punkere i Serck-Hanssens bok er fra et Norge før nyliberalismen. Det er bilder fra en annen tid og et Norge så uskyldig at det var nok å ha kort, uflidd hår og slitte bukser for å være punker.
Norge var, i lys av Serck-Hanssens bilder, et beige DDR der alle gikk i takt. Men så var det også bare én TV-kanal, én radiokanal, og alle aviser av betydning var partiaviser med unntak av fascistoide VG og kristenavisen Vårt Land. Få år tidligere ble tatere steriliserte, de gale lobotomerte, og homofile kriminaliserte. Porno var forbudt, og skulle en ha en skvett sprit på byen måtte en kjøpe seg mat til hver enkelt shot. Staten stengte effektivt alle butikker klokka fem på ettermiddagen, utestedene stengte tolv, NRK viste ikke TV etter Kveldsnytt, og lysene ble slokket i god tid før midnatt så alle kunne legge seg for å komme seg opp igjen til en ny dag på fabrikken.
Mye forandret seg da regjeringen Kåre Willoch åtte år etter Trygve Bratteli slapp løs det nyliberale prosjektet. Men statens makt ble opprettholdt til å trygge beboernes liv, selv om den personlige friheten økte. Vi fikk etter hvert det Norge vi kjenner i dag. Serck-Hanssens bilder fra midten av 1980-tallet viser et Norge der tidligere smeltehaller er blitt industrielle konsertscener, og der det nærmeste en kommer uniformering og taktgang er sceneklærne til vokalisten Holly Johnson i det britiske popbandet Frankie Goes to Hollywood.
I andre land gikk det mindre heldig. I Storbritannia raserte Margaret Thatcher sosiale goder, samtidig som hun innførte nazilignende lover mot alt fra homser til house parties. Statsmaktens verste sider ble paret med nyliberalismens ondeste trekk, noe også Serck-Hanssens bilder fra Storbritannia indirekte viser.
Serck-Hanssens musikkbilder avdekker det tidlige 1980-tall bedre enn nesten noen annen samtidig kunst jeg vet om.