Om sokker og andre varme småting

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

I mormors tomme hus ligger en plastpose med hennes siste strikketøy. Hun hadde alltid i ledige stunder et håndarbeid i hendene. Der på benken ligger også Kari Steihaugs bok.

Hun har gjennom ti år samlet ufullendte strikkehistorier fra fjern og nær. Boken er viet til alt det som skulle ha blitt. Alle planer som en gang fantes og aldri ble gjennomført. Det er svært mange prosjekter som er blitt dokumentert. Folk har delt villig vekk av sine og avdødes avlagte strikketøy og tilhørende historier.
Her er det lite mytebyggende materiale. Fraværet av «sex and drugs» er ganske påfallende. Nei, dette er rå hverdagspoesi. Rå – som i uferdig. Hverdag – som i stille og gjentagende aktiviteter. Poesi – som i det som får en til stoppe opp og tenke på dødeligheten.
Hvert strikketøy har blitt avfotografert på rutepapir. Dokumentert som bevismateriale fra et åsted. Det minner om den berømte Orderud-sokken. En mordhistorie kan oppgradere en loslitt sokk på statusskalaen. Den strikte dokumentasjonsmetoden får objektene til å framstå enda mer skjeve, fargerike og umoderne. Det er noe rørende over all tid som er nedlagt, alle klønete forsøk, alle feil og mangler. Det innsamlede materialet gjør seg nok best i en utstilling. Men arkivering i bokform løfter det lille fram i bevisstheten og skaper en hverdagens historie for ettertiden.
Strikking er på sett og vis et symbol på den tradisjonelle kvinne. Mormors generasjon var nok de siste som levde under det å være nyttige og omsorgsfulle. I hennes gjemmer finnes et brev fra sanitetsforeningen i 1940, som påla alle medlemmer å strikke ullsokker til soldater. En flik av kvinners lite påaktede motstandsarbeid. Det er, som vi har lært, de store smell som gjelder. Hvem snakker om Max Manus’ kalde føtter? Steihaugs bokprosjekt kan sees i sammenheng med for eksempel Loraas og Pedersens feministiske prosjekt: Geriljabroderiets fandenivoldskhet tangerer i ytterkanten av Steihaugs filosoferende betraktning av håndverkstradisjonens skygge. Med en humoristisk undertone kaster begge prosjektene lys over (tidligere tiders) stramme rammeverk for kvinnelighet.
La meg få gjengi denne vakre historien: En dement kvinne klarte ikke lenger å strikke sokker. Personalet lærte henne derfor å strikke enkle håndklær. En dag strikket hun en perfekt hæl midt i håndkleet. Kunnskapen om hæler lå i hendene lenge etter at hun hadde glemt hvordan det skulle gjøres.
Nei, jeg tar det tilbake: Det finnes også mytebyggende materiale i det lille.