• Fra Fredrik Raddums utstilling i ARoS.

    Ole Hein Pedersen

Stor i Danmark

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Fredrik Raddums utstilling på ARoS er en uvanlig solskinnshistorie fra kunstverdenen: Uten de store merittene å vise til i hjemlandet, har den Oslo-baserte kunstneren fått en hel etasje å boltre seg på i Århus’ fortsatt ganske nye praktbygning.

Delvis takket være representasjon av København-galleristen Martin Asbæk, har Raddum tidligere deltatt på gruppeutstillinger både på ARoS, Arken og Kunsthallen Brandts, og stilt ut separat på Statens Museum for Kunst.
At den ennå bare 38 år gamle kunstneren har en produksjon av så høy kvalitet at han allerede makter å fylle et så stort museumsrom med sin «totalinstallasjon», stiller jeg meg i likhet med danske kritikere stadig avventende til. Men Raddums imøtekommende og sjarmerende kunst er vanskelig å mislike: Fargesprakende skulpturer som à la Jeff Koons kan se ut som readymades, men ikke er det, og som gjerne forestiller dyr eller mennesker, ofte i alskens fantasifulle kombinasjoner og pussige konfrontasjoner med naturen som omgir dem. Raddums skulpturer er lekne på mer enn ett vis: Da jeg var der, var utstillingens interaktive sklieverk i kontinuerlig bruk.
At den virkelige suksessen i Norge har uteblitt, lar seg forklare: I sin formidlingsiver, fargeglede og umiddelbarhet, befinner Raddums figurative fortelling seg milevidt fra kunsten galleri Standard (Oslo) de siste årene har angitt tonen med. Her er ingen tekst nødvendig for å få utbytte. Dét behøver imidlertid slett ikke bare være av det gode. ARoS lanserer begrepet «naturromantisk pop», men peker samtidig på hvordan Raddums kunst også er preget av såvel alvor som satire. Noe kan ved første øyekast se i overkant vitseaktig ut. Men studerer man de glatte overflatene nøyere, viser Raddums lett burleske humor seg å vekke like mye ettertanke som latter.
Den fint monterte utstillingen fremstår samtidig som et innlegg i debatten om kunstnerrolle og -mytologi. Ett prosjekt handler om å lage én skulptur per dag innenfor vanlig arbeidstid. I en veggtekst poengterer Raddum hvordan han «har truffet et individuelt valg om å være en normal kunstner», en som har familie og har valgt kunsten som levevei på lik linje med alskens jobber. Den upretensiøse holdningen preger også skulpturselvportrettet av kunstneren som en liten og forvirret superhelt.
Bålet, hunden, treet og et ofte deformert menneskehode går igjen i mange varianter her. Den for tiden ufortjent lite omtalte Bjørn Bjarre er én referanse, slik også hovedpersonen selv er inne på i den velformgitte katalogen. For øvrig kommer jeg ikke på noen norske kolleger som likner. Tegneserie-, leketøys-, eventyr- og b-filmpreget, i kombinasjon med absurditeten og mørket som nå og da preger utstillingen, og problematiseringen av nasjonal naturmytologi, gjør Raddum til noe for seg selv. Likevel savner jeg et bredere intellektuelt repertoar. Men en viss monotoni til tross, blir «Get Lost….» aldri kjedelig å se på.