• Børre Sæthre: Trooper Play

Lyssabler til begjær

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Børre Sæthres utstilling på Nordnorsk Kunstmuseum skal ifølge museet belyse skjult begjær og homoerotiske tenåringsfantasier. Dette skal jeg ikke motsi.

Jeg synes likevel det er tankevekkende at de homoerotiske referansene fremstår som mindre eksplisitte, for begjæret i utstillingen er lite knyttet til seksuell legning.
Det er en lavmælt utstilling Børre Sæthre har laget på Nordnorsk Kunstmuseum. I tre rom i museets øverste etasje er det fortsatt tydelig at Sæthre har regien. Det futuristiske lounge-preget er fremtredende i alle rom. Der Sæthres arbeid før har blitt karakterisert av en stemning som oppstår i spennet mellom drøm og mareritt, har jeg denne gangen følelsen av at marerittet uteblir. Det er noe sårbart som lurer under den polerte overflaten.
Sårbarheten blir tydelig i installasjonen Trooper Play som består av en serie på ni iscenesatte fotografier som befinner seg i et rom der kontrasten mellom det sorte og det hvite går igjen i fargene på gulvet og veggene. Fotografiene viser en mann med sort overdel og hvit motorsykkelhjelm i ulike positurer. Han har et lysstoffrør i hånda. Røret og tittelen på arbeidet referer til Star Wars-trilogien. Ved første øyekast tar neonfargen oppmerksomheten vekk fra mannens nakne ben og det blottlagte kjønnet. Men det er i spenningen mellom den erigerte og halverigerte penisen og lyssabelen at leken fremtrer. Det pekes bort, ned og opp. Kroppen, som vi bare kan ane, minner om antikkens forherligede mannskropp, den unge yndlingen. Det er ingen aggressiv kriger, ei heller en dominerende forfører fotografiene iscenesetter. Figuren oppleves nærmest å være malplassert i iscenesettelsen, og poseringen uttrykker slik den sårbarhet ethvert skjult begjær ledsages av.
Sensuelt fremstår derimot begjæret i Daft (dis)– position. Gulvet er turkis og veggene sorte. Det første en får øye på er en stor flatskjerm som viser en video der utbrent, illuminerende lys visker ut detaljene. Geometriske figurer avløser hverandre, og omkranser to mannsskikkelser som er nakne med unntak av hettejakker som gjemmer ansiktene deres. Tilsynelatende jokker de ut i løse lufta, men etter å ha fått øye på en stor og diamantformet skulptur som står fritt i rommet, forstår jeg at det er masturbatorer innsatt i skulpturen som mennene penetrerer. De suggererende rytmene som jokkingen frembringer underbygges av lyden som kommer fra et mindre rom ved siden av. Lydbildet skaper grunntonen for hele utstillingen. Det er ubestemmelig, men gir likefrem assosiasjoner til forbipasserende romskip og intergalaktisk støy. Jeg kan ikke la være å tenke på Josefine Lyckes gjentagende bruk av geometriske former og referanser til metafysikken. Humor som ligger gjemt i tittelen Daft (dis) position må ikke forglemmes. Det er ikke enkelt å penetrere en stor og kantet skulptur.
Med «Trooper Play» viser Nordnorsk Kunstmuseum at de har vilje til å satse på samtidskunst. Interessant nok gjør den konserverende rammen, det tradisjonelle kunsthistoriske museet, utstillingen lite urovekkende på tross av det påtrengende lydbildet og de begjærlige referansene.