• Roghieh Asgari Torvund: The Sounds of Falling Tears, stillbilde.

Litt sånn åttitallskritikk, liksom

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Noen ganger drømmer jeg meg tilbake til 1980-tallet. Det må ha vært takknemlig å være kunstkritiker da. Ikke at jeg vet dette sikkert, men jeg innbiller meg at en kunne skrive tekster der fremmedordene en brukte var ord som koloritt, ekspressiv og abstraksjon.

Totalt meningstomme fraser. En kunne synse seg fram til 2700 tegn, mens en skrev masse om følelsesinntrykkene kunsten ga. En kunne snakke masse om farger og former. En slapp å bruke ord der «post» var plassert foran kompliserte termer på fire eller fem stavelser. En slapp å forholde seg til at kunsten skulle ha et kritisk potensial. En slapp å dechiffrere verkene etter fotnoter fra obskure bøker av marxistisk inspirerte filosofer.
Derfor er det desto hyggeligere å utsette seg for et fenomen som Østlandsutstillingen, der jeg ikke trenger å skrive «post» en eneste gang i omtalen. Den juryerte utstillingen er den 32. i rekken, og har 49 verk fra 38 kunstnere. Tre av verkene er stedsspesifikke, ett for hvert visningssted, et fenomen som er nytt av året. Kunstnergruppen aiPotu hadde hengt opp store «Til salgs»-skilt på veggene utenfor Akershus kunstnersenter. Jeg må tilstå at jeg gleder meg mer til Linda Bakkes Bygdedyret som skal pryde fortauet foran Kunstbanken på Hamar når utstillingen kommer dit.
Resten av verkene er sjenerøst spredt utover ulike uttrykksformer. Om jeg skal grovinndele de resterende verkene er det ti malerier, ni installasjoner, ni fotografier, seks tegninger, litt skulptur og materialarbeider og et imponerende videoprogram.
Fire av videoene ble vist i et eget rom, og disse var alene verdt besøket. Petter Naptstads Fuglene vet skjønte jeg ikke stort av, men morsom var den. Anne Lorentzen and the Hungry Hearts tematiserte kjønn og kjærlighet med en lesbecountryvideo. Endre Tveitan og Katja Eyde Jacobsen fikk oss først til å le, før de ga oss en klump i halsen, og forrakt i magen, i Tickle her silly. Jeg vil ikke røpe poenget i filmen, det kommer egentlig ikke fram før i rulleteksten. Roghieh Asgari Torvunds The Sounds of Falling Tears er utstillingens sterkeste verk, i alle betydninger av ordet. Vi følger et sørgerituale, med lystenning og gråt. Det hele virker dokumentarisk og hundre prosent troverdig. Hvis ikke denne videoen blir kjøpt inn av et av de større museene i Norge, vet jeg ærlig talt ikke hva vi skal med slike museer.
Jeg nevnte kjønn og gråt. Utstillingen er preget av de store spørsmålene i livet, om krig og død, kjønn og seksualitet, ensomhet og fremmedgjorthet. Og særlig er utstillingen preget av naturmetaforer og naturmotiver. Hele ti av verkene har dyremotiver. I tillegg kommer ni verk med bilder av hager og himler og sånn. Fire av de resterende verkene har fokus på naken menneskehud. De fleste av maleriene gjengir abstraherte, organiske motiver.
Det er altså ikke en overveldende mengde av samfunnskritiske og kompliserte verk her. Men det var faktisk helt fint, opplevelsen av utstillingen var helhetlig og mangfoldig. Jeg koste meg rett og slett, omtrent slik jeg innbilder meg at kunstkritikere gjorde på 1980-tallet.