• Fra Chloe Lewis og Andrew Taggarts utstilling.

Rekviem for Dennis og Louise

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

De to ikonene Dennis Hopper og Louise Bourgeois danner utgangspunktet for Chloe Lewis og Andrew Taggarts utstilling i Rogaland kunstsenter.

To vegger i galleriet er tapetsert med plakatbilder av Hopper og Bourgeois, som viser portretter hvor øynene er fjernet. I tillegg til veggarbeidene vises også flere skulpturelle arbeider. Det mest iøynefallende er en installasjon som synes å være en blanding av en pyramide og en karusell. Installasjonen har flere etasjer, i hver etasje er det plassert bilder av mennesker – skulpturelle collager hvor menneskehoder er erstattet av dyrekranier. Øynene som mangler i portrettbildene av Hopper og Bourgeois er festet til trepåler rundt omkring i utstillingsrommet.
Det finnes ingen formell kobling mellom Dennis Hopper og Louise Bourgeois, og ingen beviser på at de noen sinne møttes. Men de to døde med bare få dagers mellomrom, og det er dette som gjør at kunstnerduoen Lewis & Taggart har valgt å vie dem en felles utstilling. Eller dødsmesse om man vil, for dette er uten tvil en utstilling som estetiserer døden. Vi ser det i den gjentatte bruken av dyreskaller og ikke minst i det at øynene er fjernet i alle portrettbildene av Hopper og Bourgeois. Øyet er som kjent sjelens speil, men det er naturlig nok ikke lenger noe å speile etter at sjelen har forlatt legemet. Øyet løsrevet fra kroppen kan forstås som et symbol på Guds øye, overvåkerens blikk, han som ser uten selv å bli sett.
Utstillingen «Deathcloud for Dennis and Louise» er uten tvil en visuelt sett godt gjennomført utstilling, men det kognitive fundamentet er for svakt – og derfor på ingen måte overbevisende. I en tekst som følger utstillingen peker kunstnerne på at ingenting er tilfeldig og at det derfor må finnes en mening i at Hopper og Bourgeois døde med bare et par dagers mellomrom. Å si at ingenting er tilfeldig er like meningsløst som å påstå at alt er tilfeldig – ingen av disse utsagnene sier oss noe interessant om verden. For meg blir dette ikke annet enn kvasifilosofisk snikksnakk.
Hvis det er slik at Lewis & Taggart mener at det finnes en mening i at Dennis Hopper og Louise Bourgeois døde med få dagers mellomrom må de faktisk få utstillingen sin til å vise – for ikke å si overbevise – meg om at så er tilfelle. Det holder ikke å komme viftende med en tekst som skal forklare meg det jeg ikke ser, for meningen må alltid produseres av og i utstillingen.
I henhold til Lewis & Taggarts forklarende skriv summerer Hopper og Bourgeois opp «everything you need to know about the 20th century. At least in the West». Men hva er det egentlig Hopper og Bourgeois summerer opp? At ingenting er tilfeldig? At alt henger sammen med alt?
Utstillingen «Deathcloud for Dennis and Louise» sier oss først og fremst at noen kunstnere dyrker andre kunstnere som om de var superstjerner. I tillegg antyder utstillingen en del ting om dødelighet og evig liv, om det å se og det å bli sett. Men disse sporene, som kunne ha gjort utstillingen virkelig interessant, følges dessverre ikke opp. Min konklusjon blir derfor at utstillingen til Lewis & Taggart