• Fra Mattias Härenstams Drawing Circles (...the distance is always the same).

    Anders Holen

Mørk loop

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

På det relativt nyetablerte kunstnerdrevne galleriet Tidens krav i Skippergata, i et morkent lite hus tiden glemte, blir man påminnet synets evige utilstrekkelighet.

Her viser Mattias Härenstam sin siste produksjon, en fireveis videoprojeksjon titulert Drawing Circles (...the distance is always the same). Etter en nylig avsluttet separatutstilling på Akershus kunstsenter, er aktiviteten høy og stødig.
Fra det støvete gateplanet entrer man et mørkt og tett rom hvis fire vegger er utstyrt med hver sin loop, i varierende lengde. Og snart oppleves den frustrerende mangelen på synsoverskudd simultane visninger fører med seg. Hvor skal jeg se? Hva går jeg glipp av bak min egen rygg? Hvor lenge orker jeg egentlig å stå her? Blikket limes fast på en dråpe som treffer et gulv, for så å vokse til en mørk pytt, idet man sterkt mistenker at den egentlige handlingen utspiller seg et annet sted. Denne grunnsituasjonen er i alle henseende en psykologisk konstant som Härenstam kløktig spiller på. Og jaggu, snur man seg mot den mørke skogen på veggen vis-á-vis ser man såvidt snurten av en slags hemul, som straks forsvinner ut i de diffuse billedmarginene. Denne optiske usikkerheten rundt blind spots, mangel på oversikt og gjenkjennelig substans, definerer opplevelsen. Bildet blir like spektralt som konkret, det blir en knutedannelse som henger over betrakteren.
Härenstam gjør som tittelen bærer bud om, han tegner sirkler gjennom kameralinsen, den ringer rundt, beveger seg sirkulært eller viser en spinnende bevegelse. I én av de fire projeksjonene er et rotete utsnitt av bakken, med noe intetsigende rask, opplyst av en roterende spotlight. Etterhvert trasker noen uoppmerksomt gjennom denne lyssirkelen. På veggen ved siden av er den kalde skogsscenen, som kan minne om installasjonen Den ukjente konsumentens dagbok, som ble vist på UKS for noen år siden. I et videoarbeid følte hender seg frem i et uopplyst skogslandskap, ledsaget av lyden av skritt grep de etter gjenstander som straks fordunstet. Flyktigheten i alle ting, i tid og rom, ble her hamret fast. På Tidens krav er den nordiske skogen om natten igjen åsted for frykt og begjær. Man kan høre fomlende lyder og skritt over tørre kvister, kamera sveiper rundt og rundt, men ser ut til kun tilfeldig å fange opp et mystisk trollfolk som driver rundt med lysende øyne og en og annen paraply.
Et av billedsporene i Drawing Circles (...the distance is always the same) viser en naken og mager mann som på absurd vis snurrer rundt i et undergrunnsaktig avsperret rom, med hodet plassert i et hull i gulvet. Den krøkkete kroppsholdningen fordreier og fremmedgjør kroppen som blir en merkelig og skremmende gjenstand blottet for funksjon. Hodet er totalt ute av spill, og med det muligens all saklig rasjonalitet. Det dryppende blekket som utvider seg til en dam, er like begivenhetsløst og følelsesløst gjentagende, men hva insisterer denne nesten nullstilte og retningsløse bevegelsen likevel på? Härenstam pendler mellom det tilbakeholdte og det eksplisitte, og klarer faktisk å aktualisere følgende innsikt: Tingene i tidens jerngrep smuldrer uavvergelig opp, men tiden spinner uavbrutt videre.