• Charis Gullickson. I bakgrunnen Arne Malmedals Uten tittel (1995).

    Ryan Johnson

Charis Gullickson i Kuratoren

Av: Hanne Hammer Stien

Publisert:

Utgave: 3/2011

Del: 

Aktuell som kurator for utstillingen «Paralleller» i Nordnorsk Kunstmuseum.

– Jan Groths kunstnerskap står sentralt i denne utstillingen, hva er ideen bak «Paralleller»?
– Utstillingen består av Groths tegninger, skulpturer og gobeliner, både av nyere og eldre dato. I tillegg inkluderer «Paralleller» kunstnere som har uttrykk beslektet med Groth, her vises verker av Kjell Bjørgeengen, Inger Johanne Grytting, Iver Jåks, Arne Malmedal, Thomas Pihl, Stein Rønning, Heidi Kennedy Skjerve, Elisabet Alsos Strand og Tone Vigeland. Et abstrakt og komprimert formspråk er et felles tema for Groth og kunstnerne i utstillingen. Verkene som vises spenner over teknikker som maleri, fotografi, tegning, grafikk, skulptur og tekstil.

– Hvordan oppstod ideen til utstillingen, og hvorfor har dere valgt å vise utstillingen akkurat nå?
– Jan Groth er en av Norges fremste kunstnere i nyere tid, og en kunstner som Nordnorsk Kunstmuseum har fulgt over flere år med utstillinger og innkjøp. Denne gangen ønsket vi å sette kunstnerskapet i et nytt perspektiv. I løpet av det siste året har museet satt fokus på senmodernismen i norsk kunst; først med «Iver Jåks: Rekonstruert» i fjor sommer, deretter med Anna-Eva Bergman i vinter, og nå med «Paralleller». På denne måte forstår vi utstillingen som aktuell.

– Den forrige utstillingen du lagde trakk paralleller mellom Iver Jåks kunst og kunstnere som Louise Bourgeois og Henry Moore, men også Jan Groth. Når du denne gangen skaper sammenhenger med utgangspunkt i Groths arbeider trekkes også Jåks arbeider inn. Kan du si litt mer om denne forbindelsen?
– Jan Groth har lenge vært fascinert av Iver Jåks’ kunst, men han har aldri direkte hatt kontakt med ham. I utstillingen viser vi en av Jåks’ miniatyrer, hentet fra Groths egen samling. Her kan man se en likhet; begge har et ladet og komprimert uttrykk. Drivkraften for begge er spenning i det minimale. Ved siden av Groth må Jåks betraktes som en av senmodernismens mest betydelige kunstnere i Norge.

– Bidrar utstillingen til å sette nye perspektiver på den senmodernistiske kunsten?
– Det er interessant å sidestille kunstnere som ikke har blitt vist sammen før. Slik kan vi bidra til å skape nye paralleller. Noen kunstnere tilhører Groths krets, mens andre er kunstnerisk beslektet, som Elisabet Alsos Strand for eksempel. Ved å stille ut både nyere og eldre verk av de samme kunstnerne viser utstillingen også til de enkelte kunstneres utvikling. På samme tid er det spennende å se senmodernistiske tendenser uttrykt i forskjellige medier, og ikke minst å trekke frem kunstnere med tilknytning til landsdelen.

– Det er mange kvinnelige kunstnere med i utstillingen. Hva skjer når Groths arbeider presenteres som sentrum for disse kunstnernes virke?
– Kunstnerens kjønn har ikke spilt noe særlig rolle i forhold til utvalget. Fokuset har vært konsentrert på verkene og uttrykket. Hvis vi tenker kjønn, er det spennende at Groth som mannlig kunstner har arbeidet med billedvev, en teknikk som ellers domineres av kvinnelige kunstnere. Alle gobelinene til Groth ble vevd i samarbeid med hans tidligere kone Benedikte Groth. Hun var en vesentlig del av dette arbeidet. Produksjonen tok slutt i 2006 da hun ble syk.

– Hva vil du si har vært den største utfordringen i prosjektet?
– Som kurator har man ofte høye ambisjoner for en utstilling. Man har lyst å vise mange flere kunstnere og verk, men man må avgrense utvalget. I dette tilfelle var det en utfordring å montere Groths Skulptur (Villa B) (2010). Det er utrolig spennende å kunne vise dette verket. Bronseskulpturen har aldri blitt vist tidligere og er i privat eie. Skulpturen måler nærmere seks meter i høyden og veier omkring 300 kilo.