• At Nasjonalmuseet nå har lagt deler av samlingen på nett gir publikum en helt ny tilgang til den kanoniserte kunsten. Men forsiden virker rotete og visuelt støyende, mener Ingvild Krogvig om Nasjonalmuseets digitale satsing.

Kommentar: Digg digitalisering

Av: Ingvild Krogvig

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

En besøker som taser seg inn uten å spesialisere søket vil lett få tomgangsfornemmelser, skriver Ingvild Krogvig i denne kommentaren om digitaliseringen av norske museer.

Onsdag 23. februar trykket kulturminister Anniken Huitfeldt på en tast, og vips var deler av Nasjonalmuseets samlinger tilgjengelige for all verden. Dermed ble museet det første som koblet seg til DigitaltMuseum – en database som idag inneholder mer enn 800 000 gjenstander og kunstverk fra over 60 norske museer.
Inntil nylig har først og fremst kulturhistoriske museer vært tilsluttet DigitaltMuseum. Men med Nasjonalmuseets inntreden får brukerne ikke bare tilgang til kulturhistoriske objekter, men også høydepunkter i norsk kunsthistorie.

Utvalgskriterier
Nasjonalmuseet har som Norges største museum over 100 000 verk i samlingen, men foreløpig er bare fem prosent (5800) av disse lagt ut på nett. De forskjellige avdelingene har selv fått bestemme hva som skal på nett først. Avdelingene for eldre og moderne kunst har satset på å få ut høydepunkt-ene. Kunstindustrimuseet har valgt en annen policy. Her vises mange av de mest kjente gjenstandene allerede i museet. De må fotograferes på nytt, og derfor har man utsatt publiseringen av dem. Ønsket om å få ut de viktigste arbeidene først må veies opp mot allehånde praktiske hensyn.
Et av problemene som har dukket opp i løpet av prosessen er spørsmålet om vederlagsrettigheter. Flere av arbeidene som opprinnelig var lagt ut måtte avpubliseres fordi kunstnerne ikke var medlemmer av BONO. Nasjonalmuseet har nå inngått en avtale med BONO. Når det kommer til kunstnere som ikke er medlem i BONO, må museet inngå spesialavtaler med hver enkelt av disse. Dette er en tidkrevende prosess man foreløpig ikke har hatt kapasitet til å gå inn i, og dermed har BONO-medlemmer fått forrang i første omgang.

Høy standard
Ifølge Norsk kulturråd er målet med DigitaltMuseum at museenes samlinger lettere skal kunne brukes til studier, undervisning og billedsøk. Målgruppene er mange. I den ene enden av skalaen kan man se for seg skoleelever, slektsforskere, lokalhistorikere, medier og annet publikum, i den andre enden profesjonelle forskere.
Museene som er tilsluttet DigitaltMuseum har hatt fritt spillerom når det gjelder kvaliteten på materialet som legges ut. Nasjonalmuseet bestemte tidlig at informasjonsmaterialet skulle holde samme nivå som det som kreves i en museumskatalog. Det betyr at en rekke opplysninger, som materialer, teknikk og proveniens må med. I tillegg ble det avgjort at alle verk skulle ha foto av høy kvalitet. Nivået er med andre ord satt så høyt at databasen skal kunne fungere som verktøy for forskere. Når det er sagt, sliter museet med at mye informasjon er hentet fra inventarprotokoller som ikke alltid er like oppdatert. Nasjonalmuseet vil i årene fremover komme til å trenge et stort antall timeverk for å registrere og skrive nye faglige kommentarer. Fremtiden vil vise om man kommer til å fullføre registeringen og publiseringen av hele samlingen. Men ifølge direktør Audun Eckhoff er tilgjengeliggjøring av samlingene på nett en prioritert oppgave.

Uante muligheter
Nasjonalmuseets nettpublisering gir ikke bare en helt ny tilgang til den kanoniserte og utstilte kunsten, men gir også publikum mulighet til å utforske «glemte» verk som i årtier har vært stuet bort i magasiner. At museets kunstsamling nå kobles sammen med kulturhistoriske samlinger gjør det også lettere å gå inn i de kulturhistoriske kontekstene for et spesifikt kunstverk. Den som vil vite mer om Munchs landskapsbilder fra Lysaker kan for eksempel søke på «Lysaker» og få opp gamle fotografier, postkort og annet lokalhistorisk materiale fra Munchs tid. En rekke forskjellige søkeord knyttet til stilistiske perioder, bruksområder og motiver er allerede på plass, men planen er å legge til enda flere.
Noe av kritikken som har vært rettet mot DigitaltMuseum, er at brukerne ikke blir ledet nok. Her burde Nasjonalmuseet se hen til internasjonale kunstmuseer. Flere av dem har valgt å bruke nettsamlingen som nukleus for mer omfattende informasjon. Et godt eksempel er Metropolitan Museum of Art, hvor brukerne får en oversikt over hele samlingen i form av en historisk kronologi. Vil man vite mer om et spesifikt verk eller en epoke kan man klikke seg inn på tematiske essays om tema som realismen, impresjonismen eller Barbizon-skolen. I tillegg har de lagt ut artikler fra Metropolitans eget tidsskrift.
Digitaliseringen åpner ikke bare for at kunnskapsproduksjonen på Nasjonalmuseet kan bli tilgjengelig for et stort publikum. Den gir også rom for en omfattende informasjonskobling, siden det norske domenet er koblet sammen med digitaliserte museumssamlinger i Norden og resten av Europa. Dermed får publikum mulighet til å studere et enormt kunsthistorisk materiale fra sofakroken.

Visuell støy
Siden tilgjengeliggjøringen av Nasjonalmuseets samling på nett er i startfasen, er det foreløpig umulig å felle noen endelig dom over prosjektet. En besøker som taster seg inn uten å spesialisere søket vil på nåværende tidspunkt lett få tomgangsfornemmelser. I haugen av intetsigende Werenskiold-tegninger og navneduker, føles det uendelig langt mellom høydepunktene. Og de som leter etter konkrete verk vil med stor sannsynlighet ikke finne det de leter etter. Dette vil imidlertid forandre seg etter hvert som større deler av samlingen legges ut. Et annet frustrasjonsmoment er de begrensede mulighetene til å forstørre fotoene av verkene. De fleste auksjonshus som opererer på nett har installert en lupe-funksjon som gjør det mulig å studere objektene i detalj med forstørrelser opp til 100 prosent. Det er en funksjon DigitaltMuseum bør installere så fort som mulig. SOg sist, men ikke minst, bør nettstedet skaffe seg en ny grafisk designer. Forsiden virker rotete og visuelt støyende, og gir mest av alt følelsen av å befinne seg i en museal krambod. Det kan et banebrytende publiseringsprosjekt som DigitaltMuseum ikke være bekjent av.