En nærgubbeopplevelse

Av: Bjørn Hatterud

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Elin Høyland er en flere ganger prisbelønnet pressefotograf i Dagens Næringsliv. Parallelt med å arbeide med samtidsdokumentasjon for den fjerde statsmakt, har hun gjennomført en rekke konseptuelle arbeider, som fotografering av interiører i hus beliggende i grenseland mellom Norge og Sverige og sigøynerinteriører i Romania.

Hennes søkning inn i folks hjem ledet henne til prosjektet denne boken er resultat av: En tett og langvarig fotografisk dokumentasjon av et eldre brødrepar i ei lita bygd utenfor Vågå.
Brødrene Harald og Mathias Ramen var 75 og 80 år da Høyland møtte dem ved en tilfeldighet på supermarkedet i Vågå. Hun spurte om hun kunne få lov til å ta bilder av gubbene, og med det innledet hun et samarbeid som varte årene fram til brødrene døde. I boken følger vi brødrene i hverdagen, som innebar fuglekikking og hogging, stabling og bæring av ved. Tiden i mellom leste de lokalavisen og lyttet på radio, TV hadde de ikke hatt mer enn én uke på 1960-tallet, den stjal for mye tid. Dagene så utenfra helt like ut, bare avbrutt av en fast tur til butikken en gang i uka. Slik hadde de bodd sammen nesten hele livet, og lite endret seg fra år til år. Men i følge Høylands forord mente brødrene selv at forandringene kom fort, og ofte nok, med noen få endringer i interiør eller handlingsmønstre hvert år.
Det var denne nesten organiske livsformen Høyland gikk inn i og dokumenterte, men hun mer enn dokumenterte, hun satte også spor. Som kurator og fotografikritiker Gerry Badger påpeker i etterordet ligger like mye av arbeidet med denne boken mellom bildene. Det er slående hvordan brødrenes kroppsspråk og tilstedeværelse i bildene forandrer seg igjennom boka. Fra redde blikk og armer i kors, vokser en gradvis større åpenhet i kroppsspråk fram, via bilder med selvbevisst posering og ironiske blikk i kamera, til en åpenhet og fortrolighet som er intim og rørende. Boken avsluttes med et fotografi av brødrene, igjen med armene i kors, men denne gangen er blikket åpent og skuldrene senket.
Vi får privilegiet det er å bli kjent med disse brødrene, bilde for bilde. Badger påpeker magien i dette, blar en fort noen bilder fram i boka ser en at brødrenes kroppsspråk og mimikk har forandret seg dramatisk, noe har skjedd i mellomtiden. Men vi ser ikke samtalene Høyland har hatt med mennene, vi ser ikke hvordan hun har lykkes i å nå fram til, og skape tillit hos bygdeoriginaler som ellers hadde minimal kontakt med omverdenen.
Å ta slike bilder gjør en ikke for penger. Vi snakker om en sterkere bakenforliggende drivkraft. En nysgjerrighet på andre liv, og på andres liv. Og mens Høyland har fått tilfredsstilt sin drift, får vi andre en rørende bok, der vi blir kjent med to spesielle menn på tampen av livet.