• Kunstkritiker Kåre Bulie har reist landet rundt og sett alle masterutstillingene. Bildet viser en av Charlotte Rostads store tegninger på avgangsutstillingen i Trondheim.

Siste natt med gjengen

Av: Kåre Bulie

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Avgangsutstillinger er et sjarmerende fenomen som på sitt beste er preget av energi og store forventninger. Men de kan også være et tveegget sverd for de unge kunsthåpene.

På den ene siden gir denne egenartede utstillingssjangeren dem anledning til å introdusere seg og vise frem det de driver med, ofte i lokaler med en prestisje det kan gå lang tid før de kommer i nærheten av igjen. På den andre siden må de ikke sjelden ta til takke med liten og slett ikke alltid like flatterende plass og sterkt begrenset hjelp fra verkene de stiller ut i selskap med, laget av kunstnere med ganske andre ideer og prosjekter som de er. Attpåtil står arbeidene deres i fare for å bli slått i hjel av verkene til mer begavede medstudenter: Avgangsutstillinger kan være nådeløst avslørende.

Studenter
Likevel er de ikke ukompliserte å anmelde. Selv om for eksempel Kunstakademiet i Trondheim i år har invitert eksterne kuratorer som har fulgt studentene over tid, duoen Rakett, består utstillingen uansett av ti ulike prosjekter som med nødvendighet må komponeres side om side så godt det lar seg gjøre, ikke en gruppe verk bevisst satt sammen etter en gitt tematikk. Først og fremst må man huske at utstillerne stadig er studenter, ikke profesjonelle kunstnere, selv om utdannelsen nå er over. En god del av dem vil trolig aldri bli det; kanskje vil de i beste fall livnære seg som det en periode etter studiene.
Slik skal det vel også være: Etter avgangsutstillingene å dømme, later slett ikke alle til å være velsignet med talentet og ideene som skal til for å klare seg som kunstner gjennom et langt liv. Snarere er det slående at det er et stykke mellom prosjektene som virkelig er interessante både å se og tenke på, verkene der man opplever at «her er og skjer det noe». En del later - forståelig nok - til å ha skjelt til den kanoniserte samtidskunsten og laget ting som til en viss grad «mimer» den, mer enn de er egenartede prosjekter.
At utstillerne stadig er studenter, gjør det imidlertid vanskelig å vite på hvilket nivå man skal legge seg i bedømmelsen. Uten dermed nødvendigvis å påstå at de er noe trendbarometer eller viser morgendagens kunst, kan det derfor være vel så fruktbart å bruke avgangsutstillingene som utgangspunkt for å studere hva unge mennesker som vil bli kunstnere er opptatt av, og hvilke materialer, medier og teknikker de jobber med, som å felle dommer over hvert enkelt verk. Å se masterutstillingene i både Bergen, Trondheim og Oslo gir også muligheter for sammenlikning av så vel kunst som presentasjon og formidling. Kan man se regionale forskjeller i strategier, interesser eller uttrykk?

Likheter
Mitt inntrykk er at forskjellene ikke er store og entydige nok til at det er fruktbart å trekke tydelige konklusjoner, selv om noe er mer dominerende det ene stedet enn det andre: Mer performance i Oslo, mer fotografi i Trondheim, mer maleri og video i Bergen. Referansene og arbeidsformene i en globalisert kunstverden er langt på vei de samme, enten man befinner seg i hovedstaden eller i mindre byer, i Norge eller på Manhattan. Utstillingenes mangfoldige navnelister forteller også at å utdanne seg ved norske akademier i dag er blitt alt annet enn synonymt med å komme fra Norge.
Snarere har de tre utstillingene en hel del til felles: Interessant er det at kvinnene er i flertall på dem alle – i Trondheim utgjør de åtti prosent. Slående er dessuten mangelen på de store provokasjonene. Høytropende politikk er det også lite av. Alle tre er heller tekkelige, nokså stillferdige utstillinger der fortolkningsarbeidet i hovedsak overlates til publikum. Vekten ligger imidlertid slett ikke bare på idé, men også på håndverksmessige ferdigheter. Påfallende mange later til å konsentrere seg om ett medium. Antallet arbeider som primært består av ubearbeidede «found objects», er lavt. Den mest knusktørre konseptualismen er nærmest fraværende.
Bergen-studentene lider i størst grad under mangel på plass, selv om monteringen har gjort det beste ut av situasjonen: Bergen Kunsthalls fine lokaler huser arbeidene til ikke mindre enn 24 avgangsstudenter. Årsaken er at studentene med bakgrunn fra avdeling Kunstakademiet og fra den materialbaserte Avdeling for spesialisert kunst, fordelt på fagområdene fotografi, grafikk, keramikk og tekstil, stiller ut sammen, uten at skillet på noen måte er markert. De ti masterstudentene fra akademiet i Trondheim får bedre plass å boltre seg på i Gråmølna-lokalene til Trondheim Kunstmuseum. Likedan har de 19 signaturene fra Oslo to av Stenersenmuseets – rett nok vanskelige – etasjer til rådighet.

Taust
Formidling later – forutsigbart nok – ikke til å være omfattet med særlig stor interesse. Muligens er frykten for å banalisere overdrevet. Oslo-studentene har nøyd seg med en katalog på internett, som i all hovedsak består av bilder, gjerne av tidligere arbeider, noe som ytterligere understreker tausheten som preger flere av utstillingens verker. Den fine tegneren Espen Olsen som viser en serie effektfulle selvportretter og dessuten jobber både med skulptur og collage, har løst formidlingsproblematikken ved å legge en instruktiv tekst ved siden av verkene sine, selv om han paradoksalt nok er blant dem som behøver det minst. Cecilie Bjørgås Johnsens imponerende katalogredegjørelse for sitt interessante lydprosjekt om forholdet mellom natur og musikk, mellom å se og lytte, fortjener også å fremheves. Dessverre har få fulgt det gode eksemplet deres. Hvordan skal en tilfeldig besøkende få vite at Oslo-studenten Tommy Høviks skulptur er laget av biter av gamle urner, eller at dialogen i Bergen-studenten Kristine Halmrasts video er hentet fra filmen There Will Be Blood? Både i Trondheim og Bergen har studentene lagd fyldige publikasjoner, men hvor mye man får vite om verkene, er også her i beste fall variabelt. Særlig Bergen-trykksaken gir inntrykk av å ville være «Artist’s book» heller enn katalog. Påfallende er det at bruken av alskens teoretikersitater, særlig fra kjendiskategorien Zizek, Foucault og Derrida, og utdrag av en viss type modernistisk litteratur, er blitt så utbredt som verkspresentasjon, også blant studenter, at det er i ferd med å bli manér.
I tråd med dagens internasjonale kunstverden er de fleste medier representert på alle utstillingene: Tegning, maleri, fotografi, skulptur/installasjon og video. Bergen-utstillingen er den eneste av de tre som har fått tittel utover det selvsagte, og i tråd med mangfoldet er den uklar og generell: «Pines and Powerlines» antydes å peke mot kunstens mulighet til å avdekke ukjente forbindelser mellom tingene.
I Trondheim later flere til på ulike måter å ville tematisere tid og minner, gjerne ved hjelp av fotografier, men også video, skulptur og funne objekter. Et par videoarbeider nærmer seg dokumentaren og journalistikken: Tian Miller pusler sammen sin egen familiehistorie i en video fra en seter – et utpreget personlig prosjekt som har likhetstrekk med Hans Kristian Borchgrevink Hansens hjemlige prosjekt i Bergen spesielt og flere andre arbeider generelt. Ved siden av å intervjue kunstnere i Trondheim, har Kristin Tårnes reist til Mexico City for å undersøke livet som billedkunstner etter utdanningen, og laget det 40 minutter lange verket med den betegnende tittelen Hvorfor, hvor, hvordan?. Et mer poetisk element tilføres av bylandskapene som vises parallelt med intervjuene.
Blant flere fotografer, og flere studenter som på ulike måter arbeider med arkitektur, utmerker Cathrine Ruud seg med modernismeliknende, semiabstrakte komposisjoner fra interiøret i et rivningsklart modernistisk høyhus – Holtermannsveien 1. De har en stram eleganse: Tapeter, tekstiler, dører og gardiner omdannes til vakre bilder og refleksjoner over en utskjelt arkitektur som de siste årene er blitt omfattet med fornyet interesse. I det hele tatt dominerer arbeider på vegg i Trondheim: Til og med tresnittet er representert. Også Charlotte Rostads tegnede gigantportretter er vel verdt å nevne. De dukker opp både her og der på utstillingen: I større grad enn i Oslo og Bergen har kuratorene her valgt å spre studentenes arbeider. De har også tatt i bruk både bokhandelen, resepsjonen og området utenfor inngangen som visningsrom.

Bananer
I Oslo har allerede Markus Li Stensruds fantasi-eggende installasjon fått hederlig omtale. Ikke bare er den elegant montert. Takket være fortellinger om vitenskap og (natur)historie får den tankene til å fly. Hans etterhvert illeluktende bananskallskulptur – bananen er slett ikke uten kunsthistorisk bagasje – har fått et noe strengere motsvar i etasjen over, der Miho Shimizu har fotografert stiliserte, bananformede skulpturer med modernistiske assosiasjoner.
Også de avlagte rammene Heidi Kårtveit har samlet og bearbeidet har umiddelbar appell både visuelt og intellektuelt: Med enkle midler og titler – Collection og den treffende Lost Value – undersøker hun konteksten, institusjonen og det økonomiske og museale systemet kunsten bokstavelig talt er prisgitt.
Ann Cathrin November Høibo har med hell stilt ut tekstilkomposisjonene sine flere ganger før. Her får jeg imidlertid aldri helt grep om sammenhengen hun har satt dem i. Med er også flere verk som er knyttet til performance: Blant dem er Anja Carrs gamle sorte bil, som er det første publikum møter på vei opp trappen til Stenersenmuseet. Også i Trondheim har utstillingen fått en «satellitt» utenfor utstillingsrommet, i form av Tore Reisch’ husskulptur, passende nok satt opp i parken på Gløshaugen, like ved arkitektskolen NTNUs gamle hovedbygning.
I Bergen faller jeg særlig for Kaia Hugins mystiske og etterhvert blodige video av kroppsdeler i kamp. Også Vilde Andrea Brun tematiserer kropp, om enn på en mindre underliggjørende og langt mer direkte og påtrengende måte. Mer subtil er Corrina Thorntons måte å bruke rommet på i verket Reaching, der materialer som leire, ull og kobber på elegant vis sprer seg langs veggene og oppover mot taket i form av smale stenger.
Den svenske maleren Elin Brissman har signert en serie nærmest fotorealistiske oljemalerier av den senmodernistiske arkitekturen som i Sverige er berømt under tilnavnet «miljonprogrammet». Felles med Cathrine Ruud i Trondheim har Brissman at hun undersøker og fremhever en forhatt arkitekturtype. Hennes malerkollega Fiach Mac Hale forholder seg i sine kubeformede skulpturer til den modernistiske tradisjonen på en annen måte, og er dessuten en av få blant masterstudentene i alle tre byene som eksplisitt tar utgangspunkt i stedet kunsten er laget på, ved å gi de abstraherte motivene, malt i skarpe farger, titler fra lokale fjell. Bergen er dessuten arena for utstillingenes eneste kollektive prosjekt: Videoen The Blue Hour bærer signaturen Katla, et navn som skjuler tre av årets masterstudenter.