• Fra Hanne Borchgrevinks festspillutstilling i Bergen Kunsthall.

    Thor Brødreskift

Tvetydige hus

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Det hverdagslige eksisterer utenfor rammen av det de fleste av oss legger merke til – det befinner seg på alle og ingen steder på en og samme tid og er, kan vi kanskje si, usynlig. Helt til en kunstner som Hanne Borchgrevink dukker opp.

Hun velger å konsentrere et helt kunstnerliv omkring et motiv som vi andre så og si ikke legger merke til før noen peker det ut for oss og sier: Se her, det er dette det egentlig dreier seg om, det er dette som er livet – et hus, et hjem, verden og rommet – en plass hvor den menneskelige eksistensen kan finne sted.
I Borchgrevinks kunstnerskap finnes en metodisk og motivmessig konsentrasjon som savner sidestykke innenfor norsk kunsthistorie. Huset som motiv har fulgt Borchgrevink siden slutten av 1970-tallet, men alle arbeidene i Festspillutstillingen er nye. Huset som form og motiv synes rett og slett å være en uuttømmelig kilde til inspirasjon.
I Bergen Kunsthall har hun fem saler til rådighet. To saler er fylt med malerier, en er viet tresnitt, i et rom er det bare fargesatte gulv og veggflater, og i den siste salen har Borchgrevink valgt å male store husformer rett på veggen. Tresnittsalen og den minste malerisalen er best montert, rommet som er viet farge fungerer emosjonelt sterkt, og klarer på en fin måte å isolere en stemning som kun anes når man betrakter verkene som avgrensede arbeider. I den fargesatte salen er det med ett som om publikum har trådt over en grense og gått inn i et av Borchgrevinks malerier, en overraskende sterk følelse av å være forlatt trenger seg på. Det eneste som ikke er særlig vellykket i utstillingen er rommet hvor husformer er malt rett på veggen, hele salen virker livløs og tom på en uinteressant måte.
Blant kritikere og kunsthistorikere finnes et vidt spenn fra dem som vurderer Borchgrevinks kunst til å være strengt modernistisk og formalistisk, og dermed ser bildene som tømt for innhold, til dem som leser henne narrativt – hvorav noen går så langt som til å tolke husene hennes som om de var ansikter i stand til å kommunisere med betrakteren.
Slik jeg ser det, er det å tolke motivene som ansikter en overfortolkning. Men selv om det ikke finnes en levende sjel i bildene til Borchgrevink, er det vanskelig å se bort fra at huset som objekt har med mennesker å gjøre. Huset er bygget av noen, for noen, på et sted som noen har sett seg ut som passende. Til tross for at Borchgrevink bretter perspektiver og abstraherer former, ser og forstår vi motivene hennes fremdeles som huskropper – som et hverdagslig objekt som vi alle har et forhold til. Arbeidene forener det menneskelige og omverden på en måte som kanskje, hvis vi vil teoretisere over det hele, er bort imot anti-modernistiske i det hun overskrider modernismens grunnleggende splittelse mellom subjekt og objekt. Eller kanskje er det det at hun beveger seg på en knivsegg mellom det modernistiske og det anti-modernistiske som gjør opplevelsen av arbeidene hennes så innholdsrik for den som ser.
Bergen Kunsthall har gjort et godt valg av festspillkunstner, og fortjener også stor ros for den utmerkede katalogen som er produsert i anledning utstillingen