• Stillbilde fra Lemn Sissay: What if?, 2009, vist i Obrestad fyr.

Strategisk praksis

Av: Sigrun Hodne

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Fem kunstnere, tre bygninger og fire land. I invitasjonen fra Hå gamle prestegård står det at utstillingen er «ein presentasjon av fem kunstnarar som alle har ulik tilnærming til aktuelle problemstillingar mellom menneske og natur».

Det er selvfølgelig en ubrukelig beskrivelse, den er alt for vid, nærmest tautologisk, så invitasjonen sier oss så godt som ingenting om hva de fem kunstnerne har felles eller hvorfor det er interessant å sette nettopp disse fem sammen. Kanskje er det på grunn av kuratorens uklare avgrensinger at verkene til Rob Smith og Yael Bartana faller ut av helheten. De filmatiske arbeidene til de to kunne ha vært interessante i en annen kontekst, men er ikke sterke nok til å slå gjennom i denne utstillingen.
Det er derimot Lemn Sissays 3,20 minutter lange videoverk What if? fra 2009. Det starter med tre menn i et studio, en mann spiller kontrabass, en annen piano, og Sissay selv står bak et notebrett og leser eller resiterer: «A lost number in the equation. A simple, understandable miscalculation. And what if on the basis of that. The world as we know it changed its matter of fact.»
Sissay er performance-poet og What if? er et analytisk reflekterende dikt lest på en lyrisk suggererende måte. De tre mennene forsvinner fra lerretet, erstattes av bilder fra en verden i krise – stemmen og musikken holder stand. Sissays advarsel er en advarsel vi har hørt tusen ganger før, men måten den framføres på er overraskende ny. Sissays stemme treffer lytterens kropp som en foruroligende rytme, som en ennå uforståelig drøm, som en vag mistanke om noe man vil skynde seg å glemme.
Som Sissay varsler også Trude S. Vevatne om kommende katastrofer. Hennes installasjon Prepare for the worst. Hope for the best finner sted i en bunker, et verneverdig minnesmerke fra forrige verdenskrig. Vevatne har bunkret opp, laget et lager av alt hun tror hun vil trenge for å overleve et år i fullstendig isolasjon; her er korn, gryn og grønnsaker på glass, mel, vann, oljelamper og fyrstikker, klær og bøker. Alt utrolig sirlig organisert og nummerert. I all sin ryddighet minner Vevatnes bunker meg litt om farmors matbod, men jeg kunne ikke tenkt meg å tilbringe et år verken i matboden eller i bunkeren, for en jordkjeller uten vindu er og blir et skremmende sted. Angstfremkallende. Vevatnes installasjon åpner for en rekke spørsmål: Hva kan et enkelt menneske gjøre for å forsvare seg? Kan orden fortrenge kaos?
Mellom Sissays dikt og Vevatnes bunker er finske Antti Laitinen i ferd med å bygge seg en ubeboelig øy av sandsekker langt til sjøs. Verket It’s my Island består av tre videoprojeksjoner og flere stillbilder. I videoene ser vi Laitinen trekke den ene sandsekken etter den andre med seg ut i vannet, han vasser avgårde til han blir borte for oss i det fjerne. Det er et håpløst vakkert prosjekt han har gitt seg i kast med.
De beste arbeidene i utstillingen What if? oppleves som hudløst ærlige, fullstendig frie for ironisk distanse. Det handler ikke lenger om abstrakte begreper, eller teoretiske posisjoner – nå er det virkeligheten det gjelder, også for kunsten.