• Fra Thomas Hirschhorns installasjon i den sveitsiske paviljongen i Veneziabiennalen.

Venetiansk teater

Av: Line Ulekleiv

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Midtveis i Veneziabiennalens åpningsdager, idet man heller nedpå en styrkedrikk og ser sterk vilje til eksentrisitet blant publikum, flerrer lynet over himmelen. Som bestilt. For det var illuminasjoner det skulle dreie seg om i 2011.

Den sveitsiske kuratoren Bice Curiger anvender ordkonstruksjonen ILLUMInations som tittel for dette stadig mer omfangsrike kunstshowet, arrangert for 54. gang, med hele 89 nasjonale paviljonger og en hale av prangende samlere og festløver. Venezia er et blendende rammeverk for kavalkaden av utstillinger som er installert i byens elegante palasser, museer og gallerier. Curiger har med hovedutstillingene i Giardinis Palazzo delle Esposizioni og i Arsenale skygget unna statements av politisk og sosial art, til fordel for en nokså tam innsirkling av lyset som form og fenomen – kunsthistorisk, materielt og symbolsk.

Opplysning
Det er den synkende byens spesielle lys som visstnok har trigget Curiger, som i katalogteksten også hinter om middelalderens illuminasjoner, opplysningstiden og Walter Benjamins tenkning. Den reneste posterboy for denne lysfikseringen blir renessansemaleren Tintoretto, som var kjent for sin bruk av et dramatisk, nærmest elektrisk lys. Tre praktmalerier av ham er vist som et slags preludium til den internasjonale utstillingen – uten at det av den grunn oppstår noen merkbare energiutvekslinger mellom den gamle og nye kunsten. Betoningen av nasjonens betydning synes ytterligere konstruert, som en etikett som såvidt klamrer seg fast til en figur av damp.
Troen på kunsten som en kilde for opplysende innsikt er i seg selv prisverdig og sympatisk, men hva vil det si i praksis? Den kuraterte delen av biennalen er luftig og uforpliktende klassisk, med minimal synlig korrespondanse mellom verkene. Blant lyspunktene er Urs Fischers tre skulpturer i voks, som med brennende veker i toppen sakte smelter ned. En kopi av en kjent skulpturgruppe av Giombologna, en kopi av en stol fra kunstnerens atelier og en voksutgave av kunstnerkollegaen Rudolf Stingel, som står der med brennende hode. Sammen tematiserer de en vanitastematikk, mer spesifikt en kommentar til kunst som forgjengelig sensasjon.
Andre høydepunkt er Carol Boves tablå av blant annet påfuglfjær og skjell, presentert på en base som presser betrakteren ut til ytterkantene av rommet. En naturlig hit, som ble berømmet som utstillingens beste verk, er Christian Marclays The Clock, som varer i et døgn og består av filmklipp fra tusenvis av filmer, som alle viser scener med klokker som tikker mot en ukjent utgang. Filmen vises i sanntid, slik at den hele tiden på komplekst vis korresponderer med betrakterens tid. Verket er uimotståelig underholdende, men sier også noe om tidens repetisjon og pendling mellom det subjektive og kollektive. Et annet finfint filmverk, i en litt annen skala, er Emily Wardills dveling ved gotisk ikonografi, spilt ut på keitete maner, med aparte overganger.

Effektskapende paviljonger
De nasjonale paviljongene har sin dose effektskapende festivalkunst. Det er i grunnen en flair av teater over dette årets biennale, det vil si; det teatrale og performative er uløselig knyttet til samtidskunstens presentasjonsform, men dette aspektet er vridd til et hakk ved at referansene til teaterscenen er eksplisitte. Performancekunst er sterkt tilstedeværende, også som en historisk størrelse – blant annet i Romanias Performing history, en sjuskete presentasjon av Ion Grigorescus performance- og konseptkunst fra 70-tallet. Boris Groys har i Russlands paviljong kuratert en interessant, men litt mystisk fortelling om gruppen Collective Actions i Moskva som, også på 70-tallet, dro ut på landsbygda og dokumenterte sine subtile aksjoner. Nederland diskuterer og iscenesetter blant annet operaen som en venetiansk oppfinnelse, og en scenemodell utgjør på finurlig vis utstillingsdesignen og blir et bakteppe for utforskning av representasjon og nasjonale kunstneriske arketyper.
Flere av de nasjonale paviljongene er endret til det ugjenkjennelige og fremstår som avgrensede eksperimentelle soner hvor kunstneren setter den opprinnelige arkitekturen ut av spill og betrakteren lukkes inne i en gjennomarbeidet installasjonsverden. Thomas Hirschhorns behandling av den sveitsiske paviljongen er i så måte eksemplarisk, hans Crystal of Resistance bruker kilometervis av sølvfolie og skaper et kaotisk, forførende og grottelignende univers med mineraler, barbiedukker, mobiltelefoner og referanser til undertrykkende regimer gjennom mediebilder av blant annet opptøyene i den arabiske verden.

Klaustrofobisk og melodramatisk
Mike Nelson har i den britiske paviljongen laget en klaustrofobisk struktur med dunkle små rom som transporterer betrakteren til gamle Istanbul, komplett med kupler, forlatte skakke verksteder og støvete mørkerom med fremkallingsvæsker. Rommet er fylt med et annet rom, av en annen opprinnelse, og er basert på kunstnerens tidligere deltagelse i Istanbulbiennalen i 2003. Det er ikke innlysende hvorfor det har vært på sin plass å rekonstruere et fiktivt stykke Istanbul, men det er et verk man ikke kan unngå å føle på kroppen, som noe frihetsberøvende og merkelig i den italienske forlystelsesparken.
Cristoph Schlingensiefs tyske paviljong som, forstå det den som kan, fikk prisen for beste nasjonale paviljong, er en intens og utmattende fremmaning av et kirkerom som åsted for indre demoner, akkompagnert av Wagner. Det melodramatiske og pompøse er også førende i Christian Boltanskis franske paviljong. Her har han bygget et stillas hvor filmruller av babyansikter inngår i et støyende skjebnedrama basert på tilfeldighetenes spill. Mer overraskende er Hajnal Némeths ungarske paviljong, som viser en eksperimentell opera i videoform. Librettoen baserer seg på utsagn fra involverte i trafikkulykker. En smadret bil er hentet inn fra et av ulykkesstedene.
USAs bidrag i år er Jennifer Allora og Guillermo Calzadillas Gloria, som kommenterer det amerikanske samfunnet via turnere og tanks. Utendørs har de stilt opp et spektakkel av en militær tanks opp-ned, hvor en løper med jevne mellomrom tar seg en økt på en tredemølle, slik at hele rullebeltet settes i sving. Et nokså tydelig bilde på USAs posisjon i verden, i flukt mellom adspredelse og krigføring. Innendørs er duoens ellers tørre tone parret med unge idrettsutøvere i toppklasse, som tar i bruk selsomme treningsapparater. Når disse ikke er i sving virker lokalene dårlig utnyttet.

Mest severdige
En mer inderlig tone ligger til grunn for den tsjekkiske og østerrikse paviljongen, som fremstår som to av de mest severdige. Førstnevnte viser en installasjon av Dominik Lang, og er en aldri realisert utstilling av de figurative skulpturene til hans far, en glemt skulptør. Utstillingen fremstår som et poengtert bilde på kulturelle endringer utkrystallisert i generasjoner. Den østerrikske paviljongen er med Markus Schinwald en lysende subtil affære, med en labyrintisk utforming. Veggene er hevet et stykke opp fra gulvet og antyder en koreografi som er videreført i to videoarbeider med stilisert dans. Kroppen blir et forankringspunkt som begynner å leve sitt eget liv i små malerier på veggene, gjennom absurde inngrep.
Den nordiske paviljongen er i år viet Sverige, og Norge disponerer nå denne kun hvert sjette år. Sveriges valg av Andreas Eriksson og Fia Backström var stilisert nordisk. Erikssons malerier og bronseavstøpninger forholder seg til landskapets sobre nyanser. Backströms autoguide til de nasjonale paviljongene tar omtrent fem timer å komme seg gjennom, og var et lite prioritert valg hos mange i løpet av åpningsdagene.
Siden Norge i år var fraværende fra de sentrale scenene (bortsett fra Ida Ekblad) valgte OCA som kjent å organisere en forelesningsrekke med ymse akademikere. Et annet prosjekt var å hyre inn Bjarne Melgaard til å gjennomføre et undervisningsopplegg med kunststudenter ved Università Iuav di Venezia, noe som blant annet har ført til utstillingen «Baton Sinister» i et frapperende palass. Her har Melgaard og studentene, som stort sett fremstår som hans forlengede arm, kræsjet palassets grandeur med intense og polemiserende trashinstallasjoner. Eksessen i uttrykket kontrer palassets prakt med motsatte, aggressive fortegn som tilfører ny energi.