• Max Ruf

Ane Graff i øyeblikket

Av: Eva Løveid Mølster

Publisert:

Utgave: 4/2011

Del: 

Ane Graff stiller for tiden ut på Landings Project Space på Vestfossen og er festspillkunstner ved Festspillene i Nord-Norge.

– Både i utstillingen «The Aforementioned Lack of Clarity» på Vestfossen og i «Whiteout» i Harstad har du skapt verker ut fra tekster av Samuel Beckett. Hva er det med tekstene til Beckett som får deg til å bruke dem som utgangspunkt for arbeidene dine?
– Beckett er for meg en av de få som har evnen til å skrive samtidig som han betrakter skriveprosessen utenfra. I tillegg finner jeg et abstraksjonsnivå i de korte tekstene, og en evne til å skrive nærmest uten narrativ, som fanger meg inn. De korte tekstene hans, for eksempel Imagination Dead Imagine, er viktige for meg.
– Becketts skildringer av stillstand og «mislykkethet» ligger også nært opp til mitt arbeid. De siste årene har jeg arbeidet med et utvidet prosjekt der jeg undersøker overflate og struktur i organisk materie. Når et materiale undersøkes nøye og skal dokumenteres og videreformidles, presenterer det mange forskjellige og også uforenelige muligheter. Det kan bidra til en kollaps, enten til å tilegne seg viten, eller i prosessen med å formidle den. Beckett sier det slik i sin Texts for Nothing #11: «Name, no, nothing is nameable, tell, no, nothing can be told, what then, I don’t know, I shouldn’t have begun.»

– På festspillutstillingen «Whiteout» stiller du ut sammen med Josephine Lyche og Ane Mette Hol. Hvordan har dere valgt å samarbeide her?
– I utgangspunktet er det tre enkeltkunstnere og tre ulike prosjekter som presenteres på Festspillene i Nord-Norge. Men vi har valgt en felles tittel og tatt noen fellesgrep, som et resultat av dialogen vi har hatt underveis. Jeg har stilt ut med Ane Mette Hol og Josefine Lyche tidligere, så vi kjenner hverandre og hverandres arbeider godt.

– Hvilke kunstneriske problemstillinger opptar deg for tiden?
– Min praksis har gått fra å være en ren tegnepraksis til å bli en utvidet praksis med tegning, skulptur, trykk og maleri. Å få disse ulike uttrykksformene opp på et jevnt og høyt nivå opptar meg i stor grad. I arbeidet generelt fokuserer jeg for tiden på materialitet og på abstraksjon sett i forhold til tetthet og detaljarbeid.

– Er det ting du irriterer deg over i norsk kunstliv?
– Jeg kunne ønske det var mer risikovilje å spore hos institusjoner og museer. Det er en vanlig tankegang at man viser kunstnere som allerede er suksessfulle, eller såkalte nasjonale kunstnere som «har gjort seg fortjent til det» etter antall år i bransjen. Men hva med å snu opp ned på det hele og bidra til å bygge opp noe nytt? Om institusjonene valgte ut de topp ti unge kunstnerne i feltet i dag, og ga dem muligheten til å ha en separatutstilling hver, ville institusjonene bidra til å bygge nye karrierer og presentere helt nye produksjoner. Dessuten er det garantert at minimum én av de ti vil gå videre og få en internasjonal karriere, noe som også vil reflektere tilbake på institusjonen. Bergen Kunsthall er nok den institusjonen jeg per i dag har mest respekt for, de er aktive og tør å ta egne valg.

– Er det ting du gleder deg over?
– Jeg er glad for støtteordningene for kunstnere; som arbeidsstipend og prosjektstøtte. I tillegg mengden kunstnerdrevne visningssteder og generelt gode steder som Torpedo bokhandel og Kunsthall Oslo. Selvfølgelig har jeg også stor respekt og faglig glede over hva Eivind Furnesvik utretter på Standard (Oslo).

– Er det noen utstillinger som har gjort spesielt inntrykk på deg i det siste?
– Fredrik Værslevs utstilling «The Secrets of Aging Well« på Circus i Berlin, utstillingen «Nobody Can Tell the Why of It» som Esperanza Rosales har kuratert på 1857 i Oslo, og Nick Relphs blå utstilling på Standard (Oslo). For meg representerer alle disse utstillingene risikovilje og høy kvalitet.